Vi skal tilbake til barndommen. I Eskil Skjeldals debutroman Fars hage, mors hus er det som om den voksne mannen Mikael har lagt seg selv permanent til rette på en mental psykologdivan. Der inntar han en dobbeltrolle som både pasient og terapeut; to roller som han, uansett hva han foretar seg, ikke klarer å fri seg fra.
Et overveldende indre liv
Hva slags person er Mikael?
– Han er en person som ikke klarer å skille mellom det han opplever og det han tror han opplever. Han er fremmed for seg selv, og klarer ikke bestemme seg for hvem han skal og bør være. Han baler med forventningene knyttet til rollene som far og ektemann, og en stor indre disharmoni. Det er vanskelig med et overveldende indre liv når du skal levere som ektemann og far, og han sliter med å finne en kjerne i seg selv.
Romanen handler om hvordan det er for Mikael å ha en manglende følelse av et selv, og hvor vanskelig det er å unngå dramatiske handlinger når han først skal forsøke å hevde seg. Han tipper over, finner ikke balansen mellom voldsomme demonstrasjoner av styrke og apati, sier Eskil Skjeldal.
OM FORFATTEREN
ESKIL SKJELDAL
Navn og alder: Eskil Skjeldal, 46 år.
Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: 4 barn og sjakk.
Hvor og når skriver jeg: Hvor som helst, når som helst. Er ikke avhengig av rett sted og tid. Men jeg er i full jobb ved siden av, så jeg skriver på ettermiddagene, kveldene og i helger.
Leser nå: Kan ikke lese når jeg skriver, klarer ikke å ha flere stemmer i meg på samme tid.
Hører på: Bach. Led Zeppelin.
Største inspirasjonskilde: Ayrton Senna.
Én bok som har betydd mye for meg: Brødrene Karamasov.
Tre ting jeg hver morgen sjekker på mobilen: Nrk.no, bankkontoen og e-post.
Barnet i den voksne
Forfatteren debuterer skjønnlitterært med denne boken, men er allerede etablert som forfatter innen teologisk undersøkende sakprosa. Skjeldal har skrevet en samtalebok med Jon Fosse om hans trosreise, samt en personlig bok om å miste troen på Gud.
I Fars hage, mors hus forlater han det religiøse for å utforske psykologiske problemstillinger. Likevel begynner boken i en kirke idet hovedpersonen ankommer sin fars begravelse, og motvillig blir konfrontert med sin mor.
– De fleste jeg kjenner har med seg barndommen inn i voksenlivet, uansett om vi later som noe annet. Alle har vært små barn en gang, og vært utlevert overfor de voksenpersonene som vi fikk utdelt. Utfordringen for et frihetssøkende og tenkende menneske er å tre ut av den rollen du hadde som barn, hvis du virkelig vil ut, og krige fram en ny måte å være i verden på, løsrevet fra de gamle rollene og båndene og forventningene som foreldregenerasjonen direkte eller indirekte har tredd ned over barnet. Dette er interessant, for kan vi voksne klare å ta et oppgjør med foreldrenes måter å tenke, føle og være i verden på, eller er vi forutbestemt til å gjenta foreldrenes mønstre? spør Skjeldal.
Hvem sitter egentlig på den dypeste sannheten om deg selv? Du eller de rundt deg?
Eskil Skjeldal
Det vi ikke vet om hvem vi er
Hvem Mikael er, kommer ofte best frem gjennom møter med de andre karakterene i boken. Er du en av dem som mener at vi alle er falske vitner til våre egne liv?
– Ja. Historiene om hvem vi er blir formet av de som er rundt oss. I den andre kan jeg se meg selv, som i et speil. Men det du ser, kan forvirre deg, for hvem sitter egentlig på den dypeste sannheten om deg selv? Du eller de rundt deg? Mikael klarer ikke å finne sin egen fortelling om hvem han er, han føler seg utlevert til andres fortellinger om hvem han er. Romanen handler om utfordringene knyttet til å finne sin egen identitet midt i det virvaret av andre fortellinger som finnes om oss, som i Mikaels tilfelle konas eller vennens fortelling om hvem han er, eller foreldrenes fortelling om hvem han er, sier forfatteren.
Sannheten i en oppdiktet historie
Tenker du at det er visse temaer du kommer tilbake til både som skjønnlitterær forfatter og sakprosaforfatter?
– Jeg har vel alltid interessert meg for de elementene i et menneskeliv som ikke passer inn, som de dypere konfliktene i mennesket, det vi frykter, men som vi samtidig trekkes mot, et menneskes dype lengsler, som det samtidig kan være redd for at skal oppfylles, sier Skjeldal.
Gjennom romanen og den skjønnlitterære skriften føler han at han har funnet en type sannhet i skrivingen som er ny for ham.
– Jeg mener at fiksjonen kan være sann på en annen måte enn synonymt med at dette har skjedd, og det skjedde akkurat slik: Jeg har opplevd at jeg har kommet ned til en sannhet om det å være Mikael, og hvordan det kan være, i denne romanen. Om jeg er virkelig heldig, kan kanskje andre kjenne seg igjen i ham.
