Studerer du omslaget til Arne Vestbøs Brummenæs & Torgersen, skjønner du fort at Hanna Brummenæs (1860-1942) og Bertha Torgersen (1864-1954) ikke var de mest typiske kvinneskikkelsene i Haugesund på starten av 1900-tallet: «Mannedamene» ble de kalt av mange.
Selv kalte de seg kompanjonger, både profesjonelt og privat (det kommer vi tilbake til), og var pionerer innen det fullstendig mannsdominerte skipsredermiljøet.
Fortellingen om skipsrederne Brummenæs & Torgersen er ikke bare en glemt del av Norges stolte sjøfartshistorie, men rører også ved temaer som norsk kvinnekamp og skeiv historie.
Terningkast 6
Bok365 triller terningkast 6, og mener boken byr på berikende og fortjenestefull historieskrivning.
Ikke alle Askeladder må være maskuline. Boka om de to entreprenørene Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen – som fra fire tomme hender bygde opp betydelige formuer og anseelse, er lite annet enn eventyrlig. Er man interessert i lokalhistorie om Haugesund og Haugalandet, norsk kvinnelig entreprenørskap og kvinnekamp, eller maritim skipsfartshistorie generelt, er dette en bok du vil ha stor glede og utbytte av, skriver anmelder Anders Neraal, han påpeker også at boka bidrar til forfriskende kvinnehistorie.
Nettavisens anmelder kaller boka «knakende god» og triller terningkast 5.
Også Stavanger Aftenblad gir boken en 5er. Anmelder Jan Askelund skriver at Arne Vestbø har gitt oss en nærværende biografi og mener det er positivt at sakprosabiograf Vestbø er personlig nærværende i verket, samtidig som boken rommer mange kvaliteter vi gjerne ser på som skjønnlitterære.
Detektivarbeid
Forfatter, NFFO-generalsekretær og Haugesunder Arne Vestbø har brukt de siste årene på å nøste i trådene som er igjen etter de to mystiske kvinnene. Det har vært lettere sagt enn gjort: Ingen barn og ingen gjenlevende vitner som kjente dem, gjorde at arkivmateriale som møtereferater og avisutklipp var alt han hadde å gå på.
– Det er noe av det som trigger meg, sier Vestbø.
– Jeg synes det er spennende detektivarbeid. Man kan fort tenke at man ikke har nok kilder, men man må ta de kildene man har og gjøre det beste ut av det. For det viser seg jo at vi mennesker etterlater ganske mange spor som, når man begynner å nøste i det, kan være kilder. Da kan for eksempel en trekningsliste fra en basar bli et viktig spor.
Det viser seg jo at vi mennesker etterlater ganske mange spor
Arne Vestbøs Brummenæs & Torgersen er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format. Se video fra lanseringen av boka på Haugesund Folkebibliotek her:
Nok kake til alle – også kvinnene
På tiden da Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen ble født, var Haugesund et lite tettsted med rundt 1000 innbyggere. 50 år senere hadde innbyggertallet vokst til 15 000, takket være skipsfart og sildefiske.
– For menn av en viss formue var det derfor helt naturlig på begynnelsen av 1900-tallet å involvere seg i rederivirksomhet. Ingen kunne vokse opp i en sånn by på den tiden uten å tenke at man på en eller annen måte skulle ha noe med sjøen å gjøre, forteller Vestbø.
Like naturlig var det ikke for kvinnene. Etter å ha møtt hverandre i 20-årene, hadde Brummenæs og Torgersen startet en klesforretning i Haugesund med måtelig suksess. Men i 1909 skulle de bli pionerer, da de ble majoritetseiere i dampskipet «Goval». Det skulle bli starten på det som på sin høyde var Haugesunds – på den tiden en av Norges mest sentrale skipsfartsbyer – fjerde største rederi.
En skulle kanskje tro Brummenæs & Torgersen ble møtt av skulende blikk og slibrige kommentarer fra menn i høye hatter. Men den gang ei. Brummenæs & Torgersen fikk riktignok en god del oppmerksomhet de første årene, men ble likefullt anerkjent og respektert av sine samtidige.
En av de største overraskelsene jeg fant, var at de ikke møtte mer motstand enn de gjorde
– En av de største overraskelsene jeg fant, var at de ikke møtte mer motstand enn de gjorde. Når man leser om de første kvinnene i andre yrker, slik som de første kvinnelige legene, møtte de mye motstand. Men i Haugesundsavisene var omtalen stort sett positiv: «Så stilig at det finnes to kvinnelige skipsredere i Haugesund», kunne man lese, sier Vestbø.
Det er et inntrykk ettertiden har visket bort. Vestbø tror at synes vårt på denne epoken er farget av husmoridealet som utover århundret gjorde seg gjeldende.
– Kanskje var det sånn på den tiden at det var åpnere for nye ting enn vi tror. Det var på starten av 1900-tallet at vi fikk de første kvinnelige legene, advokatene og politibetjentene. Det var ikke mange av dem, men de dukker opp på den tiden. Så en eller annen form for åpenhet rundt disse tingene var det jo faktisk, sier Vestbø, som også knytter åpenheten til Haugesund formidable vekst på samme tid: Her var det nok kake til at alle, selv kvinner, kunne bli med på festen.
Forretningsmessig kløkt
Men der det var stor fest i Haugesund det første tiåret i det nye århundret, murret det ute i Europa. Ikke lenge etter utbruddet av første verdenskrig i 1914, eide Brummenæs & Torgersen fire skip, med til sammen ca. 80 ansatte. Tre ble senket av tyske ubåter, mens det fjerde kolliderte i et annet skip og sank. Men det som fort kunne bli slutten på kompanjongenes rederieventyr, er istedet et godt eksempel på de to damenes forretningsmessige kløkt.
– Forsikringsutbetalingene for å miste skip under krigen, var helt enorme. Etter krigen satt de igjen uten skip, men hadde mye penger, forteller Vestbø.
Forsikringsutbetalingene for å miste skip under krigen, var helt enorme
Etter krigen kom en stor oppgangstid i verdensøkonomien, men Brummenæs & Torgersen satt rolig i båten. Høsten 1920 kom et stort konjunkturfall og en dramatisk forverring i verdensøkonomien. Flere av Haugesunds største rederier går da konkurs. Først da, kjøper skipsrederdamene et nytt skip for en billig penge fra konkursrammede rederier som var tvunget til å selge.
– Denne strategien høster de ganske stor anerkjennelse for. De blir blant annet spurt om å drive båtene til et konkursrammet rederi på vegne av banken. Rundt 1930 er de på høyden av sin suksess, som Haugesunds fjerde største rederi med seks skip, forteller Vestbø.
Feminister – men ikke på jobb?
Både Brummenæs og Torgersen var aktive i kvinnesaksforkjempere. I tillegg til være med på å etablere den første kvinneforeningen i Haugesund, var Hanna Brummenæs den første kvinnen som får plass i bystyret i Haugesund, med flest stemmer av alle kandidatene som stilte til valg.
– De var aktive kvinnesakskvinner begge to. Var det å gå inn i skipsfarten et feministisk prosjekt for dem?
– Det er en av de tingene som har overrasket meg, at de ikke virker så bevisste på det. De hadde absolutt en bevissthet om kvinnesaken. Men det er aldri noe eksempel på at de selv går i bresjen for å få flere kvinner i skipsfarten. Man kunne sett for seg at de tok initiativ til å gi muligheten til kvinner å jobbe på deres båter, for eksempel. Men den koblingen gjør de ikke. Det er litt fascinerende, sier Vestbø.
– Åpenbart at de hadde en kjærlighet til hverandre
Fortellingen om Brummenæs & Torgersen er byr på mange slike overraskelser. Flere av dem, sett med et moderne blikk, motstrider noen av forestillingene en kanskje har om tidligere tiders syn på minoriteter.
Vestbø mener han har funnet klare indisier som tyder på at forholdet mellom Brummenæs & Torgersen ikke kun handlet om business. Paret bodde sammen og er i alle kilder titulert som en enhet, forbundet med tegnet «&».
– For eksempel når de vinner lodd på en basar, er det ikke Hanna Brummenæs eller Bertha Torgersen som vinner, men «Brummenæs & Torgersen». Og når de har et jublieum eller lignende, nevnes de alltid sammen, sier Vestbø.
Vi kan ikke slå fast at de var kjærester, for det ville de ikke kalt seg
Begrepet «lesbisk» var imidlertid ikke noe som fantes i deres samtid. Dermed ville det være en anakronisme å omtale dem slik, mener Vestbø.
– Vi kan ikke slå fast at de var kjærester, for det ville de ikke kalt seg. Men at de hadde en kjærlighet til hverandre, at de var partnere og hadde et samliv er åpenbart, forteller Vestbø.
– Hvordan ble det sett på?
– Det er ett av de stedene vi ikke har noen gode, eksplisitte kilder som sier noe om det. Men forskere som har greie på dette, mener at det ikke var uvanlig at du kunne finne slike par i kvinnesaksmiljøene, uten at det ble sett på som veldig oppsiktsvekkende. Det at folk markerte avstand til menn og bodde i kollektivlignende husstander var ikke så uvanlig, forteller Vestbø.
I samme grav
I 1942 dør Hanna Brummenæs. I dødannonsen skriver Bertha Torgersen: «Min kjære kompanjong, Hanna Brummenæs, har avgått ved døden».
Vestbø mener ordet kompanjong, som paret også brukte i alle offentlige dokumenter, fanger det spesielle forholdet mellom dem.
– Det er en diskré flertydighet der, hvor det ligger noe mer enn forretningskompanjong, sier Vestbø.
Senere skulle Torgersen bli gravlagt i samme grav som Brummenæs. Slik fikk kompanjongene hvile på samme vis som de hadde levd: Sammen.
Nå håper Vestbø at flere får øynene opp for alt historien har å by på.
– Jeg ønsker å vise frem at historien inneholder mye mer enn den ved første øyekast kan synes å gjøre. Det finnes så mange fascinerende mennesker som har gått foran oss og bidratt, men som vi har oversett.
Arne Vestbøs Brummenæs & Torgersen er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
