Anita Krohn Traaseth slipper ny sakprosabok. Syv år etter bestselgeren Godt nok for de svina kommer Fisken på disken. På omslaget er det overbevisende blurber fra en gründer, en BI-professor og en NHH-professor. Det handler om ledelse og næringsliv. Og mye mer enn det.
Vi møtes slik de fleste møtes for tiden, på en skjerm. Fjeset hennes kommer smilende inn i min stue. Hun tar meg med på en rundtur i nytt hus, før hun setter seg ned og vipper kamera for å vise at hun sitter inntullet i et pledd. Der er vi like. Så svøpt i pledd, i hver vår stue, skal vi snakke om Fisken på disken.
Fisken på disken. Et gåtefullt barnerim, et mantra om sjømat, en rasende fiskehandler som klasker en diger torsk på bordet. Jeg likte tittelen umiddelbart, og jeg forstod den ikke helt.
– Hva er bakgrunnen? spør jeg.
– Egentlig hadde jeg planlagt å kalle boken Godt nok for de svina II, sier Anita, – men det syntes forlaget var kjedelig.
Jeg støtter forlaget her, for selv om Godt nok for de svina er en svinaktig god tittel, er det litt lettvint bare å føye til et totall.
– Da spurte jeg meg selv: Hva boken handler om? fortsetter Anita, – og svaret på det er at den handler om å ta valg, å tørre å si ifra, selv om det kan få konsekvenser. «Å legge fisken på disken» er et uttrykk for akkurat det. Jeg har brukt det i mange år.
Uttrykket var ukjent for meg, og treffene jeg får opp på nettet, handler stort sett om Anita og Anitas bok. I Ordbog over det danske sprog finner jeg riktignok «at lægge svesken på disken», som blir forklart med «meddele noget åbent og uden omsvøb, få sandheden på bordet». Jeg liker Anitas fiskeuttrykk bedre.
– «Godt nok for de svina» er også et uttrykk?
– Ja, fra faren min. Godt nok for de svina handler om å sette grenser. Denne boken handler om viktigheten av å ta opp ting selv om det er vanskelig og risikofylt. Om åtte–ti år kommer det en ny bok.
– Planlegger du en animalsk ledelsestrilogi? Svin, fisker … hva er neste dyr ut?
– Maur?
– Maur?
– Maur.
– Undertittelen er Å ta valg.
– Å ta valget om å ta opp ting fordi det er viktig og av interesse for allmenheten, å ikke la det være for å redde eget lederskinn. Det er viktig, særlig i offentlig sektor, der lederne er lønnet av skattebetalernes penger. Ledere i offentlig sektor sitter på unik innsikt, som bør deles oftere, på godt og vondt. De valgene må tas før fisken begynner å lukte, og før konsekvensen blir store og også alvorlige for andre.
– Du skriver at boken også handler om «hvorfor det av og til er viktig å gjøre ting du aldri hadde forestilt deg at du kom til å gjøre». Hvorfor er det viktig?
– Da blir livet bedre! Det blir mer spennende når man en sjelden gang tør å være litt irrasjonell, litt impulsiv. Jeg skriver om da jeg kjøpte en halv prestegård. På impuls.
– For det gjorde du?
– Jeg kjøpte en halv prestegård, som jeg ikke hadde sett, sammen med en mann jeg ikke hadde møtt.
Det må man kunne kalle impulsivt uten å bli beskyldt for å overdrive, ja.
Jeg kjøpte en halv prestegård, som jeg ikke hadde sett, sammen med en mann jeg ikke hadde møtt
Fisken på disken er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format. Bestill nå fra norli.no!
Damer som griner
– «Jeg prøvde å rette meg opp, ha blikket på Gunnar og få sagt de ordene jeg hadde trent på så lenge. Men ut kom det ingenting. Istedenfor begynte tårene å renne nedover kinnene.» Dette er klippet fra scenen der du sier opp jobben som leder av Innovasjon Norge. Du har skrevet en ganske personlig bok – hvorfor det?
– Det er kontrakten jeg har hatt med svineleserne de siste syv årene, å skrive om ting slik det er. Jeg ønsker å være ærlig når jeg skriver, også rundt ting og situasjoner som ikke er vanlig for ledere å dele. Jeg vil skape kontakt med leserne mine, dele erfaringer som betyr noe, som er sanne.
– Ville en mannlig toppsjef ha skrevet dette?
– Jeg har ennå til gode å lese om en mannlig næringslivsleder som gråter når han sier opp.
– Jeg òg.
Det er viktig å tørre å dele ulike situasjoner i arbeidslivet
– Men jeg synes det er viktig å tørre å dele ulike situasjoner i arbeidslivet, og hvordan jeg har opplevd dem. Det gir innsikt utover det man lærer om på lederstudier. Målet mitt er å bidra til å forberede neste generasjon med ledere, særlig kvinner, på hva et lederansvar innebærer.
– Nettopp. Du skriver at «Ved å dele erfaringer ønsker jeg å også bidra til at flere kvinner velger lederansvaret, for vi trenger et større mangfold av ledere i norsk næringsliv, der de aller fleste topplederne, gründerne, investorene og styrelederne fortsatt er menn.» Hvorfor er du opptatt av å få flere kvinner til å ta lederansvar?
– I 2021 er bare fjorten prosent av topplederne i Norges tohundre største bedrifter kvinner. Bare elleve prosent av styreledere er kvinner. Bare tre av ti gründere er kvinner. I seks prosent av norske par tjener kvinnen mer enn mannen. Vi har fortsatt en lang vei å gå på likestilling i norsk næringsliv og i fordeling av økonomisk makt. Jeg tror rett og slett at norsk næringsliv blir et bedre sted med mer mangfold.
– Og ditt råd til unge kvinner som ønsker å bli ledere?
– Gå HELE veien. Ikke stopp på halvveien!
Kvinner risikerer å få nedlatende karakteristikker
– Det blåser på toppene
Jeg skal ikke slippe dette med kjønn riktig ennå; det er noe både Anita og jeg opptatt av. Vi spoler tilbake til 2018. Det har oppstått en konflikt mellom Anita og daværende styreleder i Innovasjon Norge, Per Otto Dyb.
– I boken siterer du Harald Stanghelle som i Aftenposten skrev følgende: «Det er dramatisk når en meget respektert og dyktig næringslivsleder som Per Otto Dyb varsler at han går av med øyeblikkelig virkning». I samme kommentar skrev Stanghelle: «Ingen kan frata Anita Krohn Traaseth at hun er en drivende dyktig bruker av sosiale medier og en ivrig profilskaper.»
– Ja, han skrev det.
– Det blåser på toppene, og man må antagelig regne med litt av hvert som toppleder. Men jeg husker at jeg satte morgenkaffen i halsen da jeg leste dette. Det var så himla nedlatende! Har denne vinklingen noe å gjøre med at du er kvinne, tror du?
– Ja. Men det er et godt spørsmål. For det blåser på toppene, og det har det alltid gjort. Men da kvinner entret arenaen, forandret både våpen og taktikk seg. Når kampen står mellom mann og kvinne, blir andre ting trukket inn, som nok ikke ville ha kommet på banen i en konflikt mellom to mannlige ledere. Kvinner risikerer å få nedlatende karakteristikker om personlighet, lederstil, klær og utseende og andre ytre ting.
– Det som du tidligere har kalt «form og farge»?
– Ja.
– Og som «drivende dyktig på some»?
– Ja, for eksempel. Denne oppsummeringen av over tyve års arbeidserfaring med ansvar for hundrevis av medarbeidere og milliarder av kroner, med håndfaste resultater, er jo ganske interessant.
Terapi og kamel som respirator
– Moren din tok livet sitt da du var i tenårene. Du har uttalt at det var terapi å skrive om det, slik du gjorde i Godt nok for de svina. Har det vært terapi å skrive om det som skjedde i de årene du ledet Innovasjon Norge, om styreleder, om mediebråk?
– Nei, terapi var det ikke, men en fortsettelse av prosjektet mitt. Siden 2012 har jeg hatt som prosjekt å dele mine arbeidslivserfaringer: Det jeg lærer, skal andre få nytte av, og spesielt det som er krevende, det som få ledere deler og snakker om. I grunnen har jeg lite agg i meg.
– Du har slengt fisken på disken underveis?
– Det er nettopp det jeg har.
– Og du har jo skrevet en roman i mellomtiden?
– «Kamel uten filter».
– Du er god på titler, og du insisterer på å ha med et dyr uavhengig av sjanger, noterer jeg meg.
– Den kamelen var en respirator. Jeg går til det skrevne for å puste. Å skrive Kamel uten filter ga meg overskuddet og energien til å stå i lederjobben da det var som mest krevende.
Jeg går til det skrevne for å puste
Et behov for å skrive
– Et sted i boken står det at du skriver fordi det gir mening å dele, og fordi du må: «Der andre ledere er opptatt av å trene, har jeg et behov for å skrive.» Hvordan opplevde du forskjellen mellom å skrive roman og en sakprosabok? Har du lært noe fra å skrive Kamel uten filter? Er fiskeboken blitt en bedre bok enn svineboken fordi du skrev kamelboken?
– Det er to forskjellige verdener, det å skrive sakprosa og skjønnlitterært. Jeg håper at det å skrive mye og ofte gjør at man blir bedre, uansett sjanger, og uten tvil har det skjønnlitterære formatet preget fiskeboken. Jeg hadde stor glede av å skrive Kamel uten filter. Det skjønnlitterære er grenseløst, og et helt nytt felt for meg. Jeg er ikke ferdig med å skrive skjønnlitterært.
– Du skriver at du googlet «Hva er en roman?»!
– Jeg gjorde det! Å starte helt fra begynnelsen, lese seg opp på historien er nødvendig for meg uansett fagfelt. Gjøre det grundig, og å lære av andre. Jeg meldte meg på to skrivekurs, et digitalt med Margaret Atwood og et fysisk skrivekurs med Jan Kjærstad. Jeg liker å lære nye ting, og i dette tilfellet lærte jeg masse av ham.
– Ja, du er ganske romanaktig også i denne sakprosaboken. Åpningen kunne jo vært åpningen av en roman. Og du opererer med en serie av cliffhangere like profesjonelt strødd ut som en hardbarka kriminalforfatter ville ha gjort det. I det hele tatt er fortellingen om dine år som toppleder av Innovasjon Norge som en thriller: Du avslører gradvis, og spenningen stiger.
– Det er bra å høre! Jeg har noen skriveregler når jeg skriver sakprosa. Tre stykker.
– Fortell meg om dine tre skriveregler.
– Det skal være sant.
– Nå er du ikke romanens verden?
– Nei! Jeg mener i denne boken og i Godt nok for de svina. For jo sannere og mer personlig det man skriver er, jo bedre og mer ekte oppleves det av leseren. Da kan det som deles, på godt og vondt, også overføre en reell verdi for leseren. Så spør jeg meg selv: Ville jeg ha lest dette selv? Og svaret bør være ja. Den tredje regelen er å skrive det sånn at noen kan lære noe. Generelt er jeg mer opptatt av hva jeg har lært som kan bringes videre, enn av hva jeg kunne ha gjort på en annen måte. Man kan alltid gjøre ting annerledes. Jeg ønsker å skrive uformelt, være ærlig, også om ting som ikke setter meg i et godt lys. Min ambisjon har vært å skrive en annerledes bok om ledelse. En ledelsesbok i tradisjonell forstand, det kan nok andre gjøre bedre enn meg.
– I åpningen har du et sitat av Frida Ånnevik:
«Hu snakker med andre ord nå,
hu har nye måter å
komme seg fra stor bokstav til punktum på.»
Har du nye måter?
– Håper det. Jeg er bevegelse. Jeg fyller femti i år og er midt i livet. Jeg har nye erfaringer. Så: Ja.
Min ambisjon har vært å skrive en annerledes bok om ledelse
Henrik Ibsen som ledelseslitteratur
– Det var så åpenbart for meg da jeg leste boken at du har funnet mannen i ditt liv. Han heter Knut. Men så viser det seg, et stykke ut i boken, at det også er en annen mann i ditt liv. Han heter Henrik. Fortell meg om ditt forhold til denne Henrik.
– Ibsen! Han gikk fra å være tvangslitteratur på videregående til å bli livslitteratur for meg midt i livet.
Her fyller Anitas entusiasme skjermen min, og jeg synes jeg må spørre én gang til: Mener hun virkelig dette?
– Livslitteratur? Du mener det?
– Ja? Jeg elsker Ibsen. Det han skriver om livet, om oss mennesker, om ledelse …
– Det Ibsen skriver om ledelse?
– Kongsemnerne! Lite visste jeg at Ibsen i 1864 skrev det stykket som best forklarer oss forskjellen på ledelse og administrasjon. Og han stiller de dypt alvorlige spørsmålene som dagens ledelseslitteratur sjelden klarer: Hvorfor vil du være leder? Hvorfor skal noen ville følge deg som leder? Også elsker jeg måten Ibsen skriver om kvinner på.
– Ja?
– Han beskriver dem først og fremst som mennesker.
– Ja, der hadde han jo et poeng.
Saftige avsløringer
– Kommer du med noen saftige avsløringer i boken? Noe som ingen journalister har klart å få ut av deg?
– Hehe. Ja.
– Fortell!
– Bakgrunnen for mange av avisoverskriftene gis for første gang. Jeg svarte ofte «Ingen kommentar». Her forteller jeg om mine perspektiv på de ulike sakene. For første gang.
– Jeg ble opprørt på dine vegne av noe av det jeg leste. Du tidde mye?
– Ja. Kunsten å holde kjeft, det lærte jeg også, og jeg er fortsatt ambivalent til om det er en kunst jeg ønsker å utforske særlig mer. Jeg spurte meg selv den gangen og spør i boken om det var det riktige å ikke ta til motmæle ved flere anledninger. Jeg har fortsatt ikke svaret på det. Dette synes jeg er vanskelig.
Livet og arbeidslivet
Fisken på disken er en god blanding av refleksjoner, dramatiske episoder og vanlige tirsdager på jobben, scener der Anita røyker Marlboro, drikker kakao med døtre – og ledelsesteori og grunnkurs i forskjellene mellom offentlig sektor og privat næringsliv. Og jeg leste den tvers igjennom med stor glede.
– Hvorfor tror du at jeg, en middelaldrende forfatter blottet for lederambisjoner, likte boken din så godt?
– Kanskje fordi den handler om livet og arbeidslivet, uavhengig hva slags jobb du har, uavhengig av kjønn og alder. Jeg er opptatt av mennesker rett og slett, og det vi går gjennom når vi tar ulike valg.
– Og dermed av samfunnet, vel? Du skriver om Norges fremtid, uten olje, om omstilling og endring på flere plan. Boken din gav meg innblikk i en verden jeg visste lite om. Jeg har lært noe om ledelse. Men jeg vet ikke om jeg har fått mer lyst akkurat … Temmelig dårlig reklame for lederjobber?
– Hehe, men så er jo topplederansvaret en jobb for spesielt interesserte. Å alltid stå der og si at dette er enkelt, det tror jeg ikke gagner noen. Det ansvaret er krevende. Det skal være det.
Det jeg har å melde, må helst ha en positiv effekt på andre, ellers er det meningsløst
– Det blir sikkert reaksjoner
– Hvordan tror du boken din vil bli mottatt?
– Det blir sikkert reaksjoner, det blir ofte det når jeg skriver. Det er fint, det. Det gir mening når boken nå skal leve sitt eget liv. Jeg gleder meg til å høre fra leserne. De beste tilbakemeldingene er de som handler om at det jeg har skrevet, har truffet dem på et eller annet vis. At det jeg skriver, bidrar til noe, hjelper noen til å treffe beslutninger, eller hjelper noen som for eksempel står i maktkamper, til å navigere.
– Hvorfra kommer ønsket om å gjøre opp status, skrive løypemeldinger og dele?
– Det er mitt bidrag i likestillingskampen i næringslivet. Å gå hele veien selv, og å dele erfaringene. Det er et undervurdert lederansvar å legge til rette for en kultur der man snakker oftere med hverandre og ikke om hverandre. Fisken på disken. Dessuten burde det være større åpenhet om ledelse i offentlig sektor, om hva som kan bli bedre. Derfor burde ledere derfra oftere delta i samfunnsdialogen og bidra med sine erfaringer. Men jeg forstår godt hvorfor så mange lar være. Det har en kostnad.
– Du er synlig. Liker du synlighet?
– Ikke i seg selv. Jeg er ikke spesielt ekstrovert, jeg er det psykologene kaller ambivert. Jeg er bare synlig når jeg synes det gir mening. Jeg må ha et budskap. Det jeg har å melde, må helst ha en positiv effekt på andre, ellers er det meningsløst. Å gi håp er viktig, spesielt når jeg skriver om krevende situasjoner. Ytringsfrihet er viktig for meg, så viktig at jeg fikk inn i ansettelseskontrakten med Innovasjon Norge et eget punkt om at jeg skulle kunne fortsette å være samfunnsengasjert. Å delta i samfunnsdebattene. Å blogge, å skrive bøker.
Mange er glad for at du gjør det, Anita Krohn Traaseth, så takk for at du tar oss med bak fiskehandlerens disk!
Fisken på disken er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format. Bestill nå fra norli.no!
