Når Vigdis kommer inn på rommet til Ella, litt før klokken 20, er hun død. Hun virker så liten der hun ligger. Armene hennes er bleke, fulle av leverflekker. Vigdis setter seg på stolen ved siden av henne, stryker henne på kinnet.
«Tilgi meg», sier hun.
«Tilgi meg for at jeg ikke rakk det».
Hun klarer ikke reise seg. Blir sittende i femten minutter, tid som egentlig tilhører en annen pasient. Holder Ellas hånd, gråter. Og mens hun sitter der, forbanner hun systemet, budsjettene og prioriteringene som gjorde at Ella måtte dø alene på det 16 kvadratmeter store rommet.
Boka Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Beroligende piller
FNs erklæring om den døendes rettigheter sier at enhver person har rett til å slippe å dø alene. Slik er det ikke alltid i norsk eldreomsorg.
Til det er det for mange pasienter, for få på vakt, for liten tid.
Historien om Ella er bare én av mange tilsvarende situasjoner som tidligere sykepleier Vigdis J. Reisæter beskriver i boka Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen.
«Jeg finner ikke noe annet ord enn hjerteskjærende for opplevelsen av å lese denne boken», skriver Morgenbladets anmelder.
– Alt for ofte besto vaktene i å gå på akkord med det jeg visste var god og faglig forsvarlig sykepleie, sier Reisæter.
– Pasienter kunne ende opp med å vente i timevis med å komme på toalettet, og endte kanskje badende i egen avføring fordi vi ikke rakk frem i tide. Eller de sovnet ved matbordet med en tallerken kald mat foran seg fordi vi ikke hadde tid til å mate dem når de var sultne, eller de fikk en beroligende pille når angsten herjet og det de egentlig hadde behov for var en hånd å holde i.
Fra avviksmeldinger til avmakt
Det var ikke slik hun trodde det skulle bli. Reisæter var sykepleier av hele sitt hjerte. Hun hadde skjønt det etter å ha pleiet sin egen Mommo på hennes siste dager:
«Mommo hadde vist meg den uselviske verdien av å hjelpe andre. Aldri hadde magefølelsen min vært sterkere. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før? Jeg skulle jo bli sykepleier. Akkurat som min egen mamma. Og akkurat som Mommo.»
Når hun tok på seg uniformen etter endt utdanning, var det med stolthet. Kjortelen var ikke kun det, men også et løfte som sa: «Jeg skal hjelpe deg». Men for to og et halvt år siden, klarte hun ikke lenger. Etter åtte og et halvt år i yrket, sa hun opp i protest.
Avviksmeldingene som ikke fikk konsekvenser, hadde blitt til avmakt. Hun kunne ikke lenger stå inne for den behandlingen hun ga.
– Jeg opplevde en eldreomsorg som var på vei til å effektivisere omsorgen ut av faget, og det var i strid med alt jeg mente var god sykepleie. Så derfor sluttet jeg. Min flukt fra sykepleieryrket er en protest mot et system jeg ikke lenger kunne stå inne for, forteller Reisæter.
Mest for sin egen del, for å få en slags avslutning på det som hadde vært en stor del av hennes identitet så lenge, bestemte hun seg for å skrive en siste melding. Denne gangen på sin egen Facebook-profil. Det begynte slik:
«I forrige uke sluttet jeg som sykepleier. Et yrke jeg virkelig elsker, virkelig er stolt av og som har gitt meg så mye både på det personlige og faglige plan. Et yrke jeg tror jeg er skikkelig god i, og som jeg oppriktig trodde jeg skulle stå i helt til den dagen jeg nådde pensjonsalder og skulle legge uniformen på hylla for siste gang. Slik ble det ikke.»
Delt 8000 ganger
Innlegget skapte oppsikt. Snart hadde det blitt delt nærmere 8000 ganger. Reisæter hadde åpenbart rørt ved en verkebyll hos mange – både kolleger, pårørende og andre. Teksten skulle senere bli til kronikker i både VG og Tidsskriftet Sykepleien.
– Jeg tror innlegget traff så mange fordi de kjente seg igjen i det jeg beskrev. Jeg ble kontaktet av et stort antall pleiere som opplevde den samme arbeidsbelastningen, det samme tidspresset og den samme dårlige samvittigheten over å ikke strekke til, som jeg beskrev, sier Reisæter.
Pårørende tok kontakt og fortalte om hvordan den de var glad i ikke fikk det den trengte på det sykehjemmet de bodde, om hvordan de stadig opplevde å finne sine familiemedlemmer i uetiske og nedverdigende situasjoner når de kom på besøk.
– Det er mange der ute som blir berørt av prioriteringene i Kommune-Norge, og i alt for få tilfeller blir det snakket høyt om. Jeg opplevde at folk satte pris på at noen fra innsiden hevet stemmen. Min historie var skremmende lik veldig mange andre sine historier, og derfor tror jeg folk følte seg truffet av innlegget, sier Reisæter.
Lang vei fra applaus til endring
I dag mangler Norge 6000 sykepleiere. I 2035 vil tallet være 28 000. Én av fem sykepleiere slutter i jobben, ti år etter endt utdanning. Med boka Jeg skal hjelpe deg, vil Reisæter rette søkelyset mot sykepleiernes arbeidsvilkår og prioriteringene i norsk eldreomsorg.
– Hva mener du må til for at du kunne stå i jobben lenger?
– Først og fremst må grunnbemanningen og fagdekningen opp rundt omkring på sykehjemsavdelingene. Slik altfor mange sykehjemsavdelinger er organisert nå, så er det alt for få pleiere i forhold til antall pasienter og den store pleietyngden som råder rundt på sykehjemmene.
Reisæter forteller at dagens sykehjemspasienter er en svært kompleks pasientgruppe, som krever at de som pleier dem har kunnskapen til å gjennomføre dette på best mulig måte, samt tid til å gi god og faglig forsvarlig pleie.
– Det må også bli en bedre kultur og takhøyde for å si i fra om kritikkverdige forhold. Min erfaring er at mange ledelser rundt omkring på sykehjemmene bagatelliserer innrapporterte hendelser, og lukker avvik som burde blitt fulgt opp. Man kan også få følelsen av at man er en sviker dersom man sier i fra, sier Reisæter.
– Mange steder anerkjennes det å være lojal mot arbeidsplassen og ledelse høyere enn å sette pasienten først, og den holdningen må snus. Jeg ønsker meg ledere som ser på tilbakemeldinger om uverdige forhold som konstruktiv kritikk, og som en anledning til å gjøre det bedre på sitt sykehjem, snarere enn å se på det som et angrep, slik jeg opplever at mange ledere gjør.
– For ett år siden stod hele Norge på balkongene sine og applauderte for landets helsearbeidere. Det mangler ikke på anerkjennelse av jobbens viktighet. Hvorfor er det likevel så lite vilje til å gjøre noe med lønnsnivået og arbeidsforholdene, tror du?
– Det er mulig de forstår viktigheten av jobben, men jeg tror ikke de med beslutningsmakt tar inn over seg forstår hvor tøft det er å stå i et slikt tidspress, under så høy arbeidsbelasting, og med et så stort ansvar som sykepleiere over hele landet gjør hver eneste dag. Hadde de virkelig forstått det så hadde sykepleiere gått opp ganske mange lønnstrinn – det er jeg sikker på.
En siste avviksmelding
På et eller annet tidspunkt i livet vil alle komme til å sette bena i en sykehjemskorridor, enten det er som pasient, som ansatt eller som pårørende til et kjært familiemedlem som skal tilbringe den siste fasen av livet sitt der.
Reisæter håper boka vil være en øyeåpner for mange – for temaet angår de fleste.
– Jeg ønsker å gi et sannferdig bilde av hva som kan skje rundt omkring på sykehjemmene i Norge. Jeg ønsker også å vise hva som skjer, og hvem det i bunnen og grunnen går ut over når budsjetter strammes inn, grunnbemanningen er for lav og fagdekningen er for dårlig, sier hun.
Hun håper noen med beslutningsmakt leser den og tar innover seg konsekvensene av dagens prioriteringer.
– Samtidig som boka mi kan leses som min aller siste avviksmelding, og jeg ønsker å rette en systemkritikk mot hvordan jeg opplever at sykehjemssektoren er styrt og organisert politisk, så vil jeg også hylle alle pleierne som daglig klarer å skape hverdagsmagi rundt omkring på sykehjemmene, til tross for at forholdene ikke alltid er lagt til rette for det.
Nå håper hun flere sykepleiere snakker åpent om forholdene de jobber under.
– Selv turte jeg knapt å åpne munnen mens jeg var i aktiv tjeneste, og det angrer jeg veldig på i dag. Så dersom noen blir inspirert til å skrive flere avvik eller melde i fra på andre måter, så blir jeg skikkelig glad! Jeg tror ikke vi kan håpe på en forbedring dersom vi fortsetter å tie.
Boka Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Hør også Vigdis J. Reisæter i Sykepleierpodden:
