I morgen er det 1. mai, og heller ikke i år får folk gått i tog for å markere arbeidernes internasjonale kampdag. Derfor må vi i alle fall feire den digitalt. Her er et 1. mai-dikt av Rudolf Nilsen som viser at selv det å gå i et demonstrasjonstog var en kamp tidligere.
Arbeiderklassedikteren
Til tross for at Rudolf Nilsen (1901–1929) kun ble 28 år, har han fått en enestående posisjon i norsk lyrikk. Han er særlig kjent for sin arbeiderklassediktning.
Nilsen debuterte i 1925 med diktsamlingen På stengrunn, og rakk kun å utgi denne og På gjensyn i 1926 før han døde, 28 år gammel. Hans mest kjente dikt er kanskje «Revolusjonens røst», «Jeg hadde tenkt» og «Nr 13».
Diktet «1. mai på Karl Johan» ble skrevet i 1929 og kom ut posthumt i samlingen Hverdagen.
1. mai på Karl Johan
Det var her vi engang gikk
som den første lille klikk,
spyttet efter, geipet av og spottet.
Tenk å optre som en tolk
for det gråe smalgangsfolk,
her på selve veien op til slottet!
Og den røde klut vi svang,
og den stygge råe sang –
fy, så frekt og gyselig og fjottet!
Men vi gikk, vi gikk nå lel,
for vi visste det så vel:
denne gaten har jo alltid med sin tunge
villet kverke alle dem
som har pekt på veien frem,
alt det nye, alt det gryende og unge.
Og vi tviholdt på vår sak
for vi visste godt at bak
skulde engang store massers fotslag runge.
Og vår tro var smittsom, den!
Vi kom stadig fler igjen.
Det var mer enn dagens sut
som bandt oss sammen.
Grå, det var vi visstnok, ja,
men det grå kan være bra
når der luer røde drømmer under hammen!
