I 1903 setter en ung mann ved navn Roald Amundsen kursen vestover fra Norge i den lille ombygde sildeskuta Gjøa med et mannskap på seks. De vil prøve det en mengde store, velutrustede skip har forsøkt i århundrer; å seile gjennom Nordvestpassasjen. Denne sjøveien nord for det amerikanske fastlandet har gjennom historien vært det fremste målet for ekspedisjoner i polarområdene, mye viktigere enn Nordpolen og Sydpolen.
Det alle hadde forsøkt å finne, var en lettere farbar sjøvei fra Europa og den amerikanske østkysten til de viktige handelsmarkedene i Asia, spesielt Kina. Allerede kort tid etter at Columbus nådde Vestindia begynte eventyrere å lete etter passasjer nord- og vestover. Og i hundreårene som fulgte prøvde og feilet en mengde ekspedisjoner i isen.
Etter hvert som større områder ble kartlagt og utrustningene ble bedre, trengte ekspedisjonene lenger inn i labyrinten av øyer og sund nord for Canada. Skipene frøs ofte fast i ismassene og mannskapene måtte overvintre, noe som gjorde at et økende antall menn bukket under for kulde, sult og sykdom.
Da Amundsen seiler over Nordatlanteren, opp Grønlands vestkyst og inn i Nordvestpassasjen, følger han samme rute som sir John Franklin hadde seilt 58 år tidligere. Franklin, med sine to skip og 129 mann, ledet den største og best utrustede ekspedisjonen noensinne. Den som skulle klare det. Og så forsvant de uten et spor. Et av datidens største mysterier og snakkiser.
Amundsen seiler innom Beecheyøya, Franklins første vinterhavn, hvor sporene lenge hadde stoppet. På øya ligger gravene til de tre første engelskmennene som døde på skipene. Franklin var Amundsens store ungdomshelt, spesielt var nok det på grunn av sir Johns to første ekspedisjoner i Arktis, som var særdeles dramatiske og farefulle.
Det er en andaktsfull Roald Amundsen som skuer over Franklins siste sikre havn. Senere krysser nordmennene igjen sporene etter Franklin, og finner rester av menn og utstyr fra ekspedisjonen. I tiårene som hadde gått siden Franklins forsvinning var stadig nye spor funnet og mysteriet ble sakte nøstet opp, men helt opp til våre dager har nye opplysninger kommet fram og skjebnen deres har fortsatt å fascinere. Vi kan bare tenke oss hvordan de 129 led under kulde, fuktighet, sult og skjørbuk, før de siste overlevende valgte å forlate de fastfrosne skutene, og gikk mot sin egen undergang i isen.
Da jeg satte meg fore å fortelle historien om Amundsen og hans ferd gjennom Nordvestpassasjen i Amundsen gjennom Nordvestpassasjen, ble det raskt klart at selve Nordvestpassasjen og beretningen om alle de som hadde omkommet i forsøkene på å komme gjennom den, også måtte få en fremtredende plass. Spesielt John Franklins ekspedisjon og mannskapets skjebne har blitt en viktig del av boka.
