Casper, Claudia, Michael og Susanne er alle 28 år gamle. Gjennom det årelange vennskapet har en fast tradisjon blitt etablert: Hvert år, på sommeren, møtes de i et sommerhus hvor det drikkes, spises og bades.
Men det som skulle være hyggelig, viser seg snart å bli noe annet. I Tiden vil ha et annet bilde tas leseren med gjennom et opphold preget av kjekling, forstilling og steile fronter.
Det at disse fire menneskene egentlig er hverandre fremmede, tvinger frem et sentralt spørsmål: Hvorfor fortsetter de å møtes?
– Jeg tror det er følelsen av at livet og tilværelsen deres mangler rammer. Og at det oppstår en trang i dem til å holde på det lille som har vært av faste tradisjoner, sier forfatter Eirin Andresen Betten.
– De har, gjennom årene, jobbet såpass mye med vennskapene at det også koster litt å bare gi dem opp.
Tiden vil ha et annet bilde er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Tilhører millenniumsgenerasjonen
Det siste oppholdet i sommerhuset foregår i 2016. Romanen starter der, og strekker seg deretter bakover til 2006. Hver karakter presenteres med hver sin synsvinkel, hver sin historie.
Eirin Andresen Betten, som til daglig jobber i full stilling som lektor ved Elvebakken videregående skole, peker på at alle karakterene tilhører den såkalte millenniumsgenerasjonen.
– De har blitt voksne i en tid hvor globaliseringen har skutt fart, og hvor de samfunnsmessige og teknologiske forandringene har vært store. Følelsen av at det hele tiden skjer så mye, og at det skjer så raskt, tror jeg bidrar til en lengsel om at noe skal ligge fast i livet, sier hun.
De spesifikke årstallene historien utspiller seg i, er ikke tilfeldig valgt.
– Mange vil jo si at den hyperteknologiske hverdagen vi har i dag, startet rundt 2006. Og i 2016 fikk vi Donald Trump og Brexit. For å nevne noe.
om forfatteren
eirin andresen betten
Navn og alder: Eirin Andresen Betten, f. 1988
Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Lektor i engelsk og mediefag ved Elvebakken VGS. Redaksjonsmedlem og skribent i BLA og sidekick i BLA-podden, og hobbyjogger.
Hvor og når skriver jeg: Det kommer an på arbeidsmengde, men jeg foretrekker å skrive tidlig på dagen. Gjerne mellom 07-14/15 på dagen. Etter det er det ikke så mye konsentrasjon eller ro i kroppen til å skrive. Men må jeg, så jobber jeg på kveldene. Det er bare til å sette seg ned og jobbe. Jeg har ikke så stor tro på det å vente på inspirasjon. Det handler mer om å bare gjøre det man skal. Jeg jobber alltid hjemme, enten i Oslo eller Kristiansund.
Leser nå: Libra av Don DeLillo, Grønn Vekst av Per Espen Stoknes og The Society of the Spectacle av Guy Debord.
Hører på: Går mye i klassisk og jazz for tiden. Tord Gustavsen Trio, Esbjörn Svensson Trio, samt Rymden som er Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Östrøms siste samarbeidsprosjekt. Siste plata til Swamp Dogg, Sorry You Couldn’t Make It, går på repeat. Det samme gjør Tom Misch og Yussef Dayes plate What Kinda Music.
Største inspirasjonskilde: Umulig å nevne én, men bøker jeg alltid kommer tilbake til er The Waves as Virginia Woolf, Black Tickets av Jayne Anne Phillips, The Dead av James Joyce, Americana av Jean Baudrillard, og Zygmunt Baumans teorier om den flytende moderniteten. Så må jeg også nevne Elizabeth Bishop.
Én bok som har betydd mye for meg: Det er altfor mange, men White Noise av Don DeLillo. Den blir jeg aldri ferdig med.
Tre ting jeg hver morgen sjekker på mobilen: Det som eventuelt måtte ha tikket inn i løpet av natta, mail og meldinger. Er ikke en fan av å starte dagen med å trykke på mobilen, så unngår den egentlig på morgenen.
Lengter tilbake
Et fellestrekk for karakterene i debutromanen til Eirin Andresen Betten er at de har bodd i utlandet. De er høyt utdannede, intelligente, ressurssterke. Verden skulle ligge vidåpen, men kan likevel, selv i de minste ting, fremstå som lukket og utilgjengelig.
– Hva er det disse menneskene egentlig ønsker seg av livet?
– Egentlig tror jeg ikke de vet det selv. Men dypest sett tror jeg de ønsker seg tilbake til det som på et tidspunkt var fint og ukomplisert. Før ting, både i samfunnet og i relasjonene deres, ble for intrikat og for flytende, sier hun.
Betten tror Casper, Claudia, Michael og Susanne alle baler med noen av paradoksene vår tid innebærer.
– De prøver å manøvrere i en verden hvor det er meningen at man liksom skal finne seg selv, en tilværelse hvor man for eksempel ikke har penger til å betale studielånet sitt, men likevel har penger nok til å reise rundt i verden.
Møtet med naboen
En av de mest dirrende passasjene i Tiden vil ha et annet bilde er når karakteren Claudia, på dette tidspunktet bosatt i Paris, oppsøker en nabo hun aldri før har snakket med. Claudia har akkurat mistet kjæresten Ed i en bilulykke, og får det for seg at hun skal besøke kvinnen over gaten, som hun over tid har hatt en spesiell interesse for.
– Jeg tror besøket hennes er en måte å bryte med noe i sitt eget liv. Hun får et behov for å avslutte monotonien i tilværelsen sin, og trenger også en bekreftelse på at ensomheten hennes ikke er den samme som nabokvinnens.
Inspirert av James Joyce
Arbeidet med debutromanen startet for fem år siden. Den gang var det en novelle, en avstøpning av James Joyces The Dead. Mange omskrivninger og mye bearbeidelse til tross, grunnmuren i manuset er der fortsatt.
– Det er noe spennende i Joyce-karakteren Gabriels avvisning av det som er hjemme og «nært», parallelt med at han søker anerkjennelse, å bli sett, nettopp av dem som er ham nær. Det er nok derfor han er så nervøs hele tiden, så forknytt. Det rommet der, mellom det man vil være og det man faktisk er, er et komplekst og interessant sted som Joyce beveger seg bedre i enn mange andre, synes jeg.
Tiden vil ha et annet bilde er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
