Jan Erik Vold er en svært populær og særpreget poet. På mange måter revolusjonerte han det vi oppfattet som dikt på 60-tallet. Han debuterte allerede i 1965 med samlingen mellom speil og speil. I 2000 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo.
Vold har en enorm produksjon bak seg. De fleste forbinder ham med morsomme og originale dikt. «Tale for Loffen» ble utgitt på en LP’en Ja i 1968, og det ble enormt populært også for dem som ikke vanligvis leser poesi.
Tale for Loffen
Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale – nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i
og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund – hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt – mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)
