Endelig sommer! Hva er mer passende akkurat nå enn korte, sommerlige snutter med lang ettersmak fra kremen av norske forfattere? Vigdis Hjorth, Sondre Lerche, Nina Lykke, Lars Saabye Christensen, Shazia Majid, Marie Aubert, Erlend Loe, Ingvar Ambjørnsen og Mari Andreassen. I «Endelig sommer» byr de alle på biter av sommerlig leseglede.
I Endelig sommer får du morsomme, ettertenksomme, underholdende og saftige sommertekster mellom to permer. Ta den med deg på stranda, i parken, til hytta, eller ned i sofaen en regnvåt julidag.
Vi har snakket med tre av forfatterne som er med i samlingen om alt fra løping blant klapperslanger, sommerlåter, utskjelte måser, pulverkaffe, hetebølge og hva pakistanere smiler av som «typisk pakistansk».
Shazia Majid
Shazia Majid (f. 1974) er journalist og kommentator i VG og har i en årrekke vært en sterk stemme i den offentlige debatten. Hennes første bok Ut av skyggene ble bl.a. nominert til Brageprisen. I Endelig sommer bidrar hun med teksten «Perfekte sammen».
«Tidsklemma» gjentar vi hele tiden, men for Saira er det ikke «tiden som er i klem». Hva slags skvis er det hun er i?
De høye forventningene, de mange kravene, og ønsket om å gjøre alle til lags.
Hva liker du best og minst med det å stelle i stand til bursdagsfeiring?
Det beste er å samle alle de jeg er glad i under ett tak. Og å lage mat til dem. Det kjipste er når man skal vaske opp etterpå.
Hva gjør du helst om vi får en hetebølge her i Norge?
Jeg har skikkelig dårlig toleranse for varme (over 30 grader). Så jeg skal bade i sjøen om det kommer en hetebølge.
«Typisk pakistanere», sier Saira til Hassan på fødestua. Det er skjorta og penbuksa. Er det noe annet hun kunne sagt det om?
Ja! For pyntet på bryllupsfester. For ivrig ved buffeten. For glad i å mate sine gjester.
Tre tips til nordmenn som gjerne vil være litt rausere med sine pakistanske naboer, men som ikke helt tør?
1. Ring på og hils!
2. Får du mat fra naboen, send aldri tallerkenen tilbake tom.
3. Be om å få låne litt sukker, det er den beste ice-breaker om du skal bli kjent med en pakistansk nabo.
Sondre Lerche
Sondre Lerche (f. 1982) debuterte som artist i 2001 med albumet Faces Down, og har siden utgitt en rekke kritikerroste plater. Hans andre barnebok En flue fløy har nylig høstet knallkritikker. Hans bidrag «Inni en sang» handler om løping.
Hvorfor løping?
Begynte egentlig å løpe for å kunne synge bedre og bevege meg mer på scenen. Så ble jeg litt hektet, tror jeg trengte det frirommet mentalt og meditativt òg. Løpte NY Marathon, og siden har jeg løpt 5 andre, i intens konkurranse med meg selv. Skriver litt om dette i essaysamlingen Alle sanger handler om deg også. Det er en merkelig, ny hobby for meg dette. Har aldri drevet med sport før.
Og hva er verst, å løpe blant prærieulv og klapperslanger eller på norsk vinterføre?
Norsk vinterføre er definitivt verst for meg. Jeg synes det er ille, utrolig at vi holder ut. Prœrieulv og klapperslanger blir sjarmerende i sammenligning.
Du har lenge selv vært inni en sang, er du ute av den, nå når det endelig er sommer?
Jeg er ute av akkurat DEN sangen, men stadig på vei inn i andre. Og så er jeg for det meste i studio i sommer og spiller inn alle disse sangene jeg lager, så det blir ikke sœrlig mye ferie i år.
Kan du anbefale noen gode sommerlåter?
Jeg er ikke så påvirket av sommertema i låter, mine favoritter er de låtene jeg mer eller mindre tilfeldig omfavner mens den herlige sommeren står på. I fjor var det I Contain Multitudes av Bob Dylan, og Stopper Opp av Eirik Aas og Great News. I år er det enda litt tidlig å si, og jeg er dessuten så langt inne i mine egne nye nå, at jeg ikke får plass til så mye annet. Men jeg liker stadig å høre den der One Summer av Daryl Braithwaite, det er jo en åpenbar sommerhit. Og så er min egen King Of Letting Go et mulig tilbud for folk.
Bærer det snart tilbake til bungalowen under sitrustrærne? Og skal du i så fall gå i gang med å hugge ned trærne?
Jeg drar tilbake til høsten, for å føle litt på stemningen, om jeg faller til ro eller vil videre. Å hugge ned de trœrne er ikke første post på programmet akkurat, kan du si. De får stå enn så lenge.
Mari Andreassen
Mari Andreassen (f. 1983) er fra Tromsø, der hun også har gått på Forfatterstudiet. Hun jobber med dramatikk og scenekunst. For sin debutroman Hvor lenge varer vi ble hun i 2019 nominert til Brageprisen. Teksten «Han har gitt seg selv sommeren» inneholder både squash og måser og er hennes bidrag til antologien.
Hvorfor squash? Og måser?
Måser vokser veldig fort, og siden jeg bor i en by som Tromsø der enhver bygning i sentrum er et potensielt fuglefjell, er jeg årlig vitne til hvor utrolig fort disse prosessene går, fra hekking til egg til fugleunger til bymåser.
Her om dagen så jeg en måse i sentrum på størrelse med en ørn. Måsene i Tromsø kreves sin plass, de stjeler mat ut av hendene på folk i Storgata og de napper til mat fra utekafeene, blir illsinte hvis du nærmer deg ungene deres (som er overalt) og den årlige avisdebatten om måsenes rett til å bo og leve i sentrum er et sikkert vårtegn. Denne kampen for måsenes eksistens og overlevelse skjer rett framfor øya våre. Det er en naturlig dramatikk i det hele som fascinerer meg. Personlig er jeg glad i måser, og ønsker kanskje å løfte dem frem, de er liksom så totalt strippet for enhver rett til å være vakre.
På samme måter er squash en plante med en viss dramatikk over seg, squashen er en slags plantenes dramaqueen. Jeg har sett hvordan de vokser: vilt og fort og målbevisst, store blader, svære frukter, spirer som snurrer seg rundt i en dekor, i det hele tatt som et slags kostyme. I teksten ville jeg sette denne utviklingen, denne veksten, sammen med dramatikken i en måseunges liv, sammen i med den indre kampen som hovedkarakteren bærer på, og la dem forsterke hverandre i en fortelling.
Hva slags forhold har du til pulverkaffe?
Haha. Jeg regner meg du sikter til hovedkarakteren som omtaler pulverkaffe som usexy. Jeg tenker vel ikke at det er usexy, jeg tenker at det er hendig, men hvis jeg kan unngå å drikke det, så gjør jeg det.
Tre ting man kan gjøre for å være en god nabo?
Livsstiltips altså… nei, det er vel det klassiske, vær en ok person, si hei, slå av en prat, er det vinter og du eier en snøfreser, så fres oppkjørselen til naboen også når du først er i gang.
Også må man forstå alt man selv får igjen for å opprettholde et godt naboskap. Jeg bor i et sameie med tre andre familier, der det er kort vei til å hjelpe hverandre. Se til unger, låne mel, verktøy, ta inn post, lufte hunder, handle, montere møbler, bære ved, få inn Canal digital, pynte et pepperkakehus, og ofte samles vi til en kaffekopp på verandaen eller en matbit i den ene eller den andre leiligheten. Veien til hjelp og hygge er kort, og det er jeg så uendelig glad for. Jeg kan virkelig ikke forestille meg for en psykisk slitasje det hadde vært og hatt en dårlig tone med noen man bor så nært, som man ser og interagerer med nesten hver dag. Det er i min udiskuterbare og største interesse at det er en raus kultur mellom oss, og jeg vil strekke meg langt for å beholde den.
Men hvis det skulle være noe, hvis man har trøbbel med naboen sin, så kommer man jo langt bare ved å snakke sammen på en ordentlig måte, og med litt humor, tenker jeg.
I teksten din har han gitt seg selv sommeren. Har du sommeren på deg til noe?
Ja, jeg skal faktisk veve. Jeg har kjøpt meg vev, og skal prøve meg på et veggteppe. Ganske oldschool, men jeg er ikke en strikker, jeg tenkte heller jeg kunne bli en vever, håper å finne en slags ro i det.
