29. juli lanseres Karin Fossums nye krimbok, Natteløperen. Etter at hun tok farvel med Konrad Sejer i prisvinnende Bakom synger døden, har en ny krimhelt tatt form. Vi møtte Eddie Feber første gang i fjorårets Drepende drage Angrende hund, og i årets bok blir vi bedre kjent med ham.
Eddie Feber er en livsglad mann med åtte barn. Han er rask i vendingen, og kan kanskje virke rotete. Men han har strategier for å få den mørke sannheten ut i lyset.
For å lade opp til lanseringen av Natteløperen ba vi Fossum dele sine egne favoritter blant verdens krimhelter. På lista finnes både gamle ringrever og beskjedne arkeologer.
Martin Beck
Først: The one and only: Martin Beck. Ingen av oss som skriver krim i Skandinavia kommer utenom ham. Da jeg oppdaget Sjöwall & Wahlöö, var han intet mindre enn en åpenbaring.
Han representerte noe nytt og annerledes, og ikke minst høyst troverdig. Her fantes ingen tedrikkende britiske fruer, overklasseliv, formuer, lidenskap, eller fornemme strandhoteller, dette universet var gjenkjennelig, det var noe jeg kunne relatere til, en by og et folk som lignet på mitt eget.
Og etterforskeren selv, alminnelig og ujålete, med hverdagsproblemer som alle har, grundig og samvittighetsfull og menneskelig. Han minnet meg om de politietterforskerne jeg selv hadde sett på pressekonferanser på Dagsrevyen når det hadde skjedd en forbrytelse som vakte oppsikt. Martin Beck er en av de som blir stående, som vil bli husket for ettertiden. For ordens skyld: Jeg leste noen av romanene om igjen som godt voksen. De holder seg godt!
Bjørn Beltø
Fra det nære og gjenkjennelige til det mer fantastiske. Eventyr for folk i alle aldre, mye spennende kunnskap, interessante teorier og en likandes helt: Bjørn Beltø.
Tom Egeland har ikke gått i den fella og lage en slags djerv supermann, ala Indiana Jones, Beltø er et nysgjerrig menneske som liker å grave i fortiden, og finne svar på mysterier og gåter, og som reiser og forflytter seg over grensene, og som likevel og hele tiden er sitt beskjedne jeg, med sin albinisme og sin yrkesfaglige bakgrunn. Og sin sjarmerende og gutteaktige nysgjerrighet. Et godt mysterium holder seg alltid!
Inspector Morse
Inspector Morse. Nå er vi over på TV-serier. Vi kommer ikke utenom britene. Kanskje er det ren smiger som er årsaken til at jeg vil nevne Morse. Og hans assistent Lewis.
Da mine romaner ble utgitt i England, hadde en anmelder laget følgende overskrift om Konrad Sejer: «Morse from the fjords.» Selv hadde jeg ikke skjelt i den retningen, men så i ettertid at det fantes et slektskap der. To godt voksne sindige menn. Begge glad i musikk, selv om Morse foretrakk klassisk, mens Sejer lyttet til det mer melankolske i form av jazz og blues.
Morse er et godt eksempel på at «krimhelten» ikke trenger å stå så veldig ut for å være interessant for leserne. Morse er veloppdragen og ordentlig på alle vis, slik jeg tenker meg at politifolk er i virkeligheten også. Antagelig vanskelig å løse store, komplekse kriminalsaker hvis man har for mye å drasse på i det private.
Fitz fra Cracker
Og så, det hederlige unntaket, en av mine virkelig store favoritter: Fra 1993. TV-serien Cracker. I Robbie Coltranes veldige skikkelse. Politi-psykologen Fitz.
Britisk han også. Til tider en mann fullstendig uten folkeskikk. Med alle de laster et menneske kan ha.
Sprit, gambling og kjederøyking. Stor i kjeften. Utro mot sin forsmådde kone. Brautende og selvsikker, ofte brutal mot de mistenkte han får mellom hendene, når han stripper dem for alt de måtte ha av hemmeligheter, og graver seg nådeløst inn til det innerste i dem. Valsende rundt med sin store pondus, mens han tar seg til rette, alltid kjederøykende. Men akk, likevel så karismatisk. Og på sitt vis ekstremt tiltrekkende, hvem skulle ha trodd det?
