– En annen side av mamma kom til syne, og noe av det var ganske sterk kost

Bestselgende forfatter, fremtredende feminist. Siden debuten i 1963 med novellesamlingen Søndag ettermiddag, har Bjørg Vik vært en sentral del av nyere norsk litteratur- og kvinnehistorie. Ikke bare har Vik tre ganger vært nominert til Nordisk råds litteraturpris, bøkene var bestselgere i sin tid og har blitt oversatt til over 30 språk.

Nå er den splitter nye biografien Bjørg Viks vei ute (til terningkast 6 i Telemarksavisa!). NRKs kritiker Marta Norheim kaller boka «fengslande og interessant» i sin anmeldelse.

I en varm skildring av sin mor leverer Lars Vik et ærlig og nært portrett av forfatteren, samfunnsaktøren og privatmennesket Bjørg Vik, bygget på hennes dagbøker, brev og utallige samtaler med de som omga henne. I spennet mellom liv og diktning trer det frem et menneske av uvanlig format, med store ambisjoner og stort gjennomslag. Men den viser også suksessens pris.

For flere av våre fremste samtidsforfattere, har Vik vært en tydelig inspirasjonskilde. Blant dem er Vigdis Hjorth, som tidligere har skrevet om Vik her på Boktips:

«Bjørg Vik var en foregangskvinne, det er umulig å tenke seg norsk litteratur av i dag uten hennes avgjørende rolle som grensesprenger. Og fordi hun skriver så tilgjengelig, så ujålete, har hun ikke bare påvirket norsk litteratur, men hele det norske folk når det kommer til åpenhet om kjønnsroller, kjærlighet og seksualitet i alle nyanser, om lengsel og håp i møte med en barsk virkelighet».

Vi inviterte Hjorth til en samtale med sønn, skuespiller og nå nybakt biograf, Lars Vik.

Boka Bjørg Viks vei er tilgjengelig som e-bok, lydbok og i fysisk format.

– Lov meg at du ikke skriver om meg før jeg er død

Vigdis: – Det har vært en sann svir å lese denne biografien om din mor og min gode kollega Bjørg Vik! Tidlig står det at hun sier til deg: Lov meg at du ikke skriver om meg før jeg er død. Betyr det at det lå i kortene at du skulle skrive om henne? Og hvis det var sånn, tror du hun fryktet det eller gledet seg?

Lars: – Jeg har tenkt mye på denne replikken til Bjørg; hvorfor gjentok hun den flere ganger? Kanskje hun hadde et slags hemmelig ønske at jeg skulle gi meg i kast med dette arbeidet, men hun sa det aldri og jeg tenkte aldri tanken – i hvert fall ikke helt ut. Det stod for meg som en uoverkommerlig oppgave – og slett ikke noe jeg så fram til med lyst. Det kan hende at hun regnet med at en biografi før eller senere ville komme, og foretrakk at jeg skulle skrive den framfor en eller annen litteraturviter eller historiker eller kulturjournalist. Det vet jeg ingenting om, vi snakket aldri om dette i klartekst. Jeg hadde nær sagt heldigvis.

Vigdis: – Tror du hun gjennomgikk dagbøker og notisbøker med det for øyet, at du eller andre skulle lese det, at hun «ryddet opp»?

Lars: – Jeg tror, nei vet, at Bjørg gjennomgikk og brukte dagbøkene når hun skrev bøkene om Elsi Lund. Det dukket opp binders og merkelapper på ulike steder i de gamle dagbøkene. Hun ryddet ikke i etterlatte papirer i det hele tatt, ordensmennesket ga blaffen. Jeg har tenkt som så: hvis det var noe hun ville skjule eller sensurere hadde det vært en smal sak å gjøre det. Det gjorde hun ikke, ergo har jeg resonnert som så: hun stilte materialet til disposisjon.

Å stå så nær det biograferte objektet er sikkert en stor ulempe og fare, det har heller ikke skortet på advarsler

– En følelsesmessig berg- og dalbane

Vigdis: – Hvordan var det å gå gjennom særlig brev og dagbøker. Var du redd for å finne noe ubehagelig eller uhåndterlig?

Lars: – Jeg gikk inn i dagbøkene og notisbøkene med åpnet sinn, ante ikke hva jeg ville finne, men ble overrasket, ja. Det dukket opp ting om Bjørg jeg ikke visste om, en annen side av mamma kom til syne – og noe av det var ganske sterk kost. Men det kom også fram fine ting i f.eks. brev fra lesere. Hvor viktig hun og tekstene hennes hadde vært for dem. Enten det dreiet seg om samtidige i feministmiljøet, gamle og nye venninner eller totalt ukjente mennesker rundt om i det ganske land.

Hennes gjennomslagskraft og betydning har jeg kanskje fått mer bevissthet om – og en større respekt for. Men ja, det har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Plutselig sitter jeg og sipper over et gammelt notat eller et gulnet brev. Andre ganger har jeg forlatt intervjuobjekter ganske så nummen og tenkt: Så dette var Bjørg? Også dette var henne?  Og innimellom har jeg ledd! Jeg har gått til arbeidsrommet med glede de aller fleste dagene. Men arbeidet tok lengre tid enn planlagt, det har vært overraskende altoppslukende.

Vigdis: – Det er et svært materiale du har gitt deg i kast med: Hele forfatterskapet, resepsjonen, skriveprosesser, reiser, privatliv, vennskap, feminisme mm, likevel er boka lettlest og underholdende og jeg som kjente Bjørg synes den virkelig er skrevet i hennes ånd. Kan du si noe om arbeidsprosessen?

Det skjedde noe rart da jeg var godt i gang med skrivinga, Bjørg begynte å blande seg inn

Forfatteren. Feministen. Familien.

Lars: – Jeg har jo aldri gjort noe sånt før, mitt yrkesliv har hovedsakelig vært knyttet til teater. Enten det har vært å skrive for scenen, instruere stykker eller spille i dem. Jeg måtte bare prøve meg fram, begynne å nøste et sted. Det første jeg gjorde var å slå kloa i arkivet hennes. Og det var stort. Så leste jeg alt hun hadde skrevet inkludert to refuserte romaner og en del upubliserte korttekster. Redaktøren mente tidlig at et av mine viktigste hjelpemidler var Kalenderen. Jeg sleit med Bjørgs tidlige leveår, syntes jeg visste så lite, ikke hadde hun fortalt så mye heller.

Første utkast hadde undertittelen «Forfatteren. Feministen. Familien», tre hovedområder jeg ønsket å sirkle inn, omrisset til en dramaturgi. Tittelen forsvant, men de tre grunnpilarene står igjen. Så visste jeg tidlig at det også måtte bli en fortelling om ekteskapet mellom Bjørg og Hans Jørgen, deres kjærlighetshistorie. Som ikke var uten humper. Noen av dem fikk jeg rett i fleisen da jeg gikk gjennom Bjørgs brevarkiv. Du kan ikke eie et annet menneske var en av Bjørg deviser på 60-70-tallet. Det var ikke bare teori fra hennes side, det skal hun ha.

Det har vært viktig for meg at det skulle bli en underholdende bok

Nå er boka delt opp i fem hoveddeler med en haug underkapitler. I min bransje har det blitt et drama i fem akter med en rekke bilder. Det har vært viktig for meg at det skulle bli en underholdende bok. Ifølge Dario Fo er først bud i teatret: Du skal ikke kjede ditt publikum. Bjørg selv var ikke redd for å nå ut til et bredt publikum.

Vigdis: – Hvilken betydning tror du det har hatt at du kjente den biograferte så godt, at hun var moren din – vi har jo alle en form for ambivalens til våre foreldre rett og slett fordi vi er så avhengige av dem fra vi er små?

Lars: – Å stå så nær det biograferte objektet er sikkert en stor ulempe og fare, det har heller ikke skortet på advarsler. Det finnes nok av skjønnmalte portretter av kunstnere skrevet av avkommet. Jeg hadde ikke lyst til å begå en sånn bok. Men nærheten er jo også en fordel; tilgangen på familiehistoriene, kildene, fotoalbumene osv. Akkurat denne boka var det ingen andre som kunne skrive. Tror jeg da.

Innleggelser på psykiatrisk

Vigdis: – Vi kommer tett på Bjørg, men hun er skrevet frem med ømhet og forståelse, selv om også det som har vært krevende både for henne og familien er med. Du skriver blant annet om hennes innleggelser på psykiatrisk sykehus.

Lars: – Fra første stund av var jeg opptatt at det skulle bli en biografi som gikk tett på henne. Jeg har forsøkt å skrive en nær, men etterrettelig fortelling om Bjørgs liv og virke. Også om de vanskeligere sidene. Når det gjelder hennes nervøse sammenbrudd, det hun selv kalte kortslutninger i hodet, så stod det fra første stund klart for meg at denne siden av Bjørg måtte med, den var en del av hennes personlighet og liv. Og vårt. Jeg er ikke sikker på at alle i familien deler dette synet fullt ut, men dette var veldig viktig for meg. Jeg mener det nærmest ville være uredelig å utelate det aspektet. Selv om det var noe Bjørg snakket om med motvilje – og sikkert gjerne skulle ha sett marginalisert i min fortelling. Trenger du å skrive så mye om dette da, Lars? Men denne boka er det jeg som skriver. Det har jeg måttet si til meg selv flere ganger underveis. 

Bjørg mente at litt for mye litteratur blir skrevet for omkostningsløst

Mitt behov for å inkludere disse episodene kan kanskje henge sammen med at hun selv var så uinteressert i å snakke om det etter at hun kom til hektene igjen. For det gjorde hun aldri. I stedet har jeg skrevet om det. Det har vært noe av det vanskeligste, men det har føltes nødvendig. Bjørg mente at litt for mye litteratur blir skrevet for omkostningsløst. Det har jeg tenkt på mens jeg har boret meg ned i denne materien. I etterkant har jeg tenkt at boringen faktisk har vært litt befriende og …  

Det skjedde noe rart da jeg var godt i gang med skrivinga, Bjørg begynte å blande seg inn! Vi snakket sammen, hun begynte å kommentere teksten. Først tenkte jeg at dette ikke hadde noe i en biografi å gjøre, men etter hvert skjønte jeg at de små samtalene oss imellom ikke bare skulle være med, de skulle bli en sentral del av fortellingen.

Vigdis: – Bjørg sier i et tidlig intervju at hvis hun har et forbilde er det Hans Jæger. Og på de siste sidene i biografien skriver du at hun i sin siste roman Roser i et sprukket krus til punkt og prikke etterfølger Kristiania-bohemens første bud: Du skal skrive ditt liv.

Det er et godt eksempel på at debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen ikke er ny – men like gammel som romanen selv, den har alltid vært virkelighetsnær. Du er innom forholdet mellom liv og diktning flere steder i boka, at skjønnlitteraturen kan ha omkostninger for dem som står forfatteren nær. Har du forandret syn på dette underveis i arbeidet?

Lars: – Jeg tror ikke jeg har skjønt, før nå – etter å ha lest alt hun fikk utgitt, hvor nært Bjørg faktisk skrev på eget liv. Og ofte var det sånn at jo nærmere hun skrev på eget liv, jo bedre ble det.  Jeg sier ikke at alle hennes beste tekster er selvbiografiske. Det finnes for eksempel en litt oversett novelle, Kall meg Jutta, en personlig favoritt, der tema og koloritt ligger svært langt fra Bjørgs personlige erfaringsområde. Og den funker så det suser!

Jeg har ikke hatt problemer med å figurere – mer eller mindre forkledd – i noen av Bjørgs noveller og romaner, men jeg skjønner at ikke alle tar like lett på det. Bruker forfatteren levende modeller så er det jo en balansegang det der. Jeg tror Bjørg var obs på akkurat det aspektet – stort sett i hvert fall.

Jeg håper at Bjørg Viks vei bidrar til å skape fornyet interesse for Bjørgs forfatterskap. Det er ikke bare nye og gamle feminister som har noe å hente der.

Boka Bjørg Viks vei er tilgjengelig som e-bok, lydbok og i fysisk format.