I sin nye Facebook-gruppe skriver Ingvar Ambjørnsen om bøker som begeistrer eller irriterer ham. Bli medlem av gruppa «Ambjørnsens Krim & Kram» her. Under kan du lese hans begeistrede omtale av S.K. Tremaynes Assistenten.
I skyggen av Sylvia Plath
Jo er nyskilt og blakk. Ikke har hun noe sted å bo heller. Men heldigvis har hun en rik venninne som eier en luksusleilighet i et av Londons beste strøk. Jo flytter inn på gjesterommet. Og fordi venninnen nesten aldri er hjemme, kan Jo boltre seg hemningsløst i den digre luksuskåken, som er utstyrt med alskens høyteknologisk krimskrams. Blant annet en hjemmeassistent som heter Electra. Noe så gøy! Electra vet alt mellom himmel og jord. Skrur av og på lyset. Vekker Jo til avtalt tid om morgenen, og spiller den musikken hun ber om. Livet er herlig!
Inntil den dagen den behagelige stemmen til Electra sier: «Jeg vet hva du har gjort». Jo farer sammen. For det vet hun jo veldig godt selv også. Hva hun har gjort. Noe aldeles utilgivelig. Noe ingen må få vite. Men hvordan vet Electra det? Og hva har hun tenkt å gjøre med det hun vet? Svaret er dessverre nokså nedslående. Den elektroniske duppedingsen har tenkt å tilintetgjøre henne.
Nei da. Dette er ikke en skrullete fremtidsfortelling med tenkende gjenstander. Bare nesten. Det er en uhyggelig påminnelse om hvordan den teknologien som er ment å tjene oss i hverdagen, også kan styre oss – og der er vi jo i grunnen allerede. Og selvsagt er det ikke Electra som er gal, men en person av kjøtt og blod. Men hvem er det som vil drive Jo i døden? Og hvorfor?
Opplysningen om at Electra vet hva Jo har gjort, er bare en forsiktig begynnelse på drittbølgen som skal komme. Via falske mailer og manipulerte Twitter-meldinger, samt avansert overvåkning og spionasje, blir Jo jaget gjennom dagene. Alle vennene hennes vender henne ryggen etter å ha mottatt de frykteligste hatmeldinger og beskyldninger. Avisen hun av og til skriver for kan ikke lenger ta i henne med ildtang etter at hun har lagt ut de verste antisemittiske og rasistiske haranger på nettet. Moren dør av hjertesvikt etter en mildest talt hjerteløs telefon fra datteren. Men stakkars Jo har jo verken sendt det ene eller det andre! Ikke tatt noen telefoner heller. Hun er uskyldig! Eller?
Er det kanskje slik at hun følger i sin fars fotspor? Han som ble schizofren i godt voksen alder, og som endte opp med å ta livet av seg? Det eneste som er sikkert, er at farens galskap begynte med at tv-apparatet snakket til ham. Og nå snakker altså husassistenten til Jo. Og vel og merke: Bare når hun er alene. Er hun i ferd med å bli ravende gal? Burde hun kanskje ta livet av seg for å skåne dem hun har rundt seg? Electra synes det. «Du burde ta livet av deg», sier Electra vennlig. «Og hvis du ikke gjør det, skal jeg sende noen som kan hjelpe deg».
Og over det hele svever skyggen av Sylvia Plath. Den amerikanske forfatteren som avsluttet sitt liv for egen hånd nettopp her i denne delen av London hvor handlingen utspiller seg. Tilfeldig? Neppe.
Spenningsromaner som dette, der handlingen bare blir villere og villere for hver side som vendes, kan ofte vippe over i det parodiske. Og Tremayne beveger seg helt ut på kanten av avgrunnen noen ganger. Når han likevel makter å få dette prosjektet i havn, er det først og fremst fordi den galskapen han skildrer faktisk er reell. Alt dette er mulig. Nå. Og så skader det naturligvis ikke prosjektet at denne forfatteren har en virkelig god penn. Har du aldri opplevd London i kulde og snø, så sjekk denne teksten.
