Liv Mossiges Silkestrå foregår i barndommens rike, sommeren 1982. Vi ser tingene gjennom øynene til det ensomme barnet Søs, og blir med på en reise som både er medrivende og rystende.
Faren til Søs er død, og hun har ingen andre. Hun ferierer sammen med farmoren Harriet i sommerhuset på Sørlandet. Onkel Ole kommer ned sammen med den nye kjæresten Wenche og den stille, forsagte sønnen hennes Anders. Søs begynner å håpe at hun kan få bli del av en ny, vanlig familie. Men hennes enorme behov for tilhørighet fører henne inn i grenseland – og over grensen.
Vi ba Mossige tipse om bøker som har tematiske fellestrekk med boka hennes, og fikk tre bøker og en film i retur. Alle er urovekkende fortellinger om barndom og oppvekst, sterkt preget av mangelen på harmoni.
Med på lista er blant annet den tyske filmen Systemsprengeren (2019), som hun forteller var en direkte inspirasjon til Silkestrå.
Henrik Ibsen: Lille Eyolf
Henrik Ibsens drama Lille Eyolf utkom i 1894, samtidig i både Kristiania, København, London og Berlin. Salgsmessig ble boken en stor suksess i sin samtid, og kritikken i nordiske aviser var også nesten udelt positiv.
Stykket foregår i løpet av halvannet døgn på ekteparet Rita og Alfred Allmers eiendom. Deres sønn Eyolf på ni år er delvis lam, et resultat av at han som spedbarn falt ned fra bordet mens foreldrene elsket. Eyolf blir fra han er liten en påminnelse for foreldrene om en altoppslukende erotisk lyst. Skyldfølelsen uthuler ekteskapet, og foreldrene forsømmer sønnen. Alfred klarer ikke å tilgi seg selv og fordyper seg i arbeidet, og hans kone ønsker seg oppmerksomhet og mannen sin slik han en gang var. Hun føler seg avvist og blir sjalu på sønnen.
Godt gjemt under den polerte overflaten hos familien Allmers blir lille Eyolf et offer for de voksnes fortvilelse, behov og ambisjoner.
Agota Kristof, Tvillingenes dagbok
Tvillingenes dagbok er et tidløst storverk i europeisk 1900-tallslitteratur. I en prosa som er tilsynelatende enkel og helt ribbet for effekter meisler Agota Kristof ut sitt uforglemmelige portrett av to barns oppvekst under de aller vanskeligste omstendigheter.
Det er krig, og for å slippe nøden i storbyen blir to unge brødre sendt til sin bestemor på landet. En bestemor som er avskyelig, møkkete og ondskapsfull, som lærer dem at livet er hardt.
For å overleve krigens grusomhet, sørger brødrene for at de tåler fysisk og psykisk smerte. De lærer seg å være hensynsløse, harde, milde og hjelpsomme alt etter som situasjonen krever det.
J.M. Coetzee, Barndom
Sør-Afrika har gitt bakgrunnen til alle Nobelpris-vinner J.M. Coetzees romaner. I Barndom (2002) går han tett på sin egen oppvekst i en liten by i «apartheid-land», et stykke inn i landet fra Cape Town. Mor, far og to brødre bor i et nytt og ganske alminnelig hus der støvet fyker i de tørre månedene.
Han, for hovedpersonen omtales bare som han, er en skarp observatør, men en dårlig fortolker av det han ser. Foreldrenes fordommer, som er de hvite menneskenes allment utbredte fordommer, blir hans egne: fargede, fattige og spesielt fattige boere, er ikke stort verdt. En gutt med gresk navn kan ikke vente å få gode karakterer.
I hans egen familie snakker man engelsk. Men hvorfor det, når slektningene snakker afrikaans? Faren hans er advokat, men uten praksis og hans kjærlige mor får ikke lov til å sykle. Guttens vare, våkne øyne suger inn inntrykkene og gjemmer dem i sitt hjerte. Men når spørsmålene forlanger svar, er familiens nedtur i gang for alvor.
Da boka utkom på norsk, var det samstemt jubel blant kritikerne. Aftenposten skrev: «Fremragende fortelling om en nobelpriskandidats barndom i 1940- og 1950-årenes Sør-Afrika.», NRK mente at «den andre grunnen til at «Barndom» er ein unik roman, er at Coetzee er ein stor, verkeleg stor forfattar» og Dagsavisen skrev: «En intens og ganske ubehagelig leseopplevelse […] I denne romanen viser Coetzee nok en gang hvilken stor forfatter han er.»
Systemsprengeren
«Kan alle problembarn egentlig hjelpes? Hva med de som er så vanskelige at behovet overgår hva det er realistisk å kunne forvente av et hjelpeapparat? Regissør og manusforfatter Nora Fingscheidt tegner et skremmende og rørende bilde av et slikt tilfelle i «Systemsprengeren».
Dette er hva NRKs anmelder Birger Vestmo skrev i sin begeistrede anmeldelse av den tyske filmen Systemsprengeren (2019).
Han trillet en femmer, og skrev at «det river i hjertet å se denne filmen», samtidig som den også er «full av håp og glede, slik at den vekker både latter og tårer om hverandre.»
Vi møter Benni, en ni år gammel tornado i rosa boblejakke. Hun er en systemknuser – en kasteball mellom ulike fosterhjem som ikke klarer å håndtere hennes raseriutbrudd og tøffe ytre.
Alt Benni har lyst til er å bo sammen med moren sin igjen, men moren er ute av stand til å takle datterens uberegnelige oppførsel. Barnevernet er på vei til å gi opp, men når Micha blir ansatt som assistent, begynner Benni for første gang å åpne seg. Benni knytter seg til Micha, som forsøker å balansere profesjonalitet med personlig engasjement.
