Med Å vanne blomster om kvelden ble franske Valérie Perrin et forfatternavn på alles lepper, både i hjemlandet og i bl.a. Italia, hvor en anmelder til og med kalte boka «verdens vakreste bok».
Også her til lands har både kritikere og lesere falt pladask, og boka har tronet øverst på bestselgerlista siden den utkom ved årsskiftet.
Mysterium og kjærlighetsroman
Å vanne blomster om kvelden er både er et mysterium og en kjærlighetsroman, fortalt gjennom stemmen til gravlundsvokteren Violette Toussaint.
På gravlunden i den lille byen i Bourgogne steller Violette diskré og vennlig med gravene, folkene som besøker dem og kattene og hundene til de døde som har fulgt etter sine eiere, og som aldri har gått sin vei igjen.
Hun samler tørre løv og minner, ser lettelse og bitterhet og trøster enker, elskere, foreldre og venner med en liten prat eller stillhet, en kopp te, et glass god vin. Aldri feller hun en tåre foran dem eller under en begravelse.
Selv lever Violette alene etter at mannen for mange år siden dro på en reise og aldri kom tilbake. Hennes eneste sanne glede er datteren Léonine, som har blitt utsatt for noe. Hun har likevel funnet sin egen måte å tilpasse seg livets endringer på. Når hun lukker porten, «tilhører tiden bare henne», hun har lært seg å stelle med plantene for å dyrke livet, for å «la livet få overtaket».
Å vanne blomster om kvelden kan bestilles hjem her
Fra filmsettet til skrivepulten
– Jeg har hatt tusen liv, også profesjonelt, forteller Valérie Perrin.
– Fra 2007 arbeidet jeg på filmsett som fotograf, og i 2011 begynte jeg å skrive filmmanus. Jeg hadde lenge hatt planer om å skrive en bok, og da jeg plutselig hadde fri i seks måneder, skrev jeg den ferdig, sier hun.
Hennes livspartner gjennom de siste ti årene, den franske filmskaperen Claude Lelouche, skulle bli hennes første leser av mange.
– Suksessen den første boka mi, Les oubliés du dimanche, fikk i Italia endret alt, nok engang. Det er godt mulig at jeg ville ha gitt meg hvis den ikke hadde fått så mange lesere.
Men hun fortsatte å skrive. Hun hadde en gammel besettelse – gravlunder. Mysteriet som omkranser dem, blomstene, bildene, datoene, sitatene, det som hver enkelt grav forteller. En dag dro hun og partneren hennes til den lille gravlunden i Auberville i Normandie hvor foreldrene hans ligger begravet, og hun begynte å lure på hvordan livet som gravlundsvokter kunne være.
– Da jeg kom hjem, var frøet sådd, og Violette begynte å vokse frem. Hun ble gravlundsvokteren som ‘reparerer’ de ulykkelige, men også de som er glade, sier Perrin.
Livet på gravlunden
Det var modig gjort, for forholdet til døden er vanskelig, og gravlunder oppfattes jo ofte som triste og dystre steder?
– Jeg liker setningen «Jeg hører din stemme i all verdens sus». Den er den perfekte beskrivelse av stemningen på en gravlund, sier forfatteren.
Hun påpeker at man i småbyene alltid finner noen som holder på å vanne blomstene eller luke ugress rundt familiegraven. Og i de store byene er gravlundene aldri tomme.
– Gravlunden er et sted som virker trist, men det er fylt av poesi, blomster, katter, mennesker, det er sjelens hage. Mest av alt er den en fantastisk unnskyldning for å skape den perfekte romanfigur. En gravlundsvokter kan skjule utallige hemmeligheter og ha veldig mye å fortelle, fastslår Perrin.
Tragisk og komisk
Om researchen til Å vanne blomster om kvelden forteller hun at hun bl.a. møtte en graver som hadde arbeidet i tretti år i den lille byen i Bourgogne hvor hun selv vokste opp.
– Han fortalte meg tragiske historier, men også veldig morsomme anekdoter. Han ble Nono, en av personene i romanen, en mann utenom det vanlige som utstråler livsglede til tross for det vanskelige yrket han har.
I tillegg snakket hun med begravelsesbyråagenten Raphaël.
– Han fortalte meg om seremoniene, musikken og talene familiene velger for å ta farvel med de døde. Jeg målte krefter med det konkrete, han som gravde i jorden; det abstrakte, han som mottar sørgende familier. Men jeg måtte ta noen valg, for det de fortalte meg overgår våre villeste fantasier, forteller Perrin.
Vil la de «usynlige» skinne
Hun forteller også at hun gjennom sine romankarakterer har villet belyse mennesker som gjør et arbeid som ofte blir sett ned på.
– Jeg vil gjerne synliggjøre de «usynlige» menneskene i samfunnet vårt. Jeg gjorde det også i min første roman Les oubliés du dimanche, hvor hovedpersonen er en hjelpepleier på et sykehjem, og jeg gjør det samme i min neste roman, som handler om en som jobber på et hjem for eierløse hunder.
– Har møtt mange kvinner som Violette
Violette er snarrådig og snill, til tross for alle sårene livet har påført henne. Hvor henter hun styrken sin fra?
– Hennes styrke er galskapen og å lytte til dem hun møter, svarer forfatteren.
Violette har måttet vokse opp alene, er i stand til å gjøre hva som helst, og er intelligent nok til å leve i øyeblikket.
– Jeg har møtt mange kvinner som Violette i livet. Hun snubler om og om igjen, men klarer alltid å reise seg. Hennes evne til å komme tilbake inspirerte meg: tapet og gjenoppstandelsen i ett og samme liv, det øyeblikket hvor man sier til seg selv at nå dør jeg, men nei, man puster, man er her fremdeles, sier Perrin.
Å vanne blomster om kvelden kan bestilles hjem her
Verken svart eller hvitt
Violette opplever sterke og overveldende følelser: kjærlighet, vennskap, utroskap, kamp. Latteren og tårene kommer om hverandre. Er det slik i virkeligheten?
– Jeg har prøvd å konsentrere meg om styrken som finnes i kjærligheten mellom to mennesker, det vakreste og sterkeste av alle mysterier. Bak det ytre skallet skjuler også den sanne menneskelige natur seg, og den er verken svart eller hvit, understreker forfatteren.
Hun er både i boka og ellers opptatt av at vi ikke må miste evnen til å undre oss. Selv lar hun seg ofte overraske og fascinere av naturens skjønnhet. Og ingenting gjør henne lykkeligere enn å spise lunsj med familien, treffe barna og vennene, drikke et godt glass vin på terrassen, lese, danse, synge og svømme.
– Det enkle gjør meg glad. Jeg har alltid hatet glitter og fjas, sier hun.
Skriver filmmanus
På spørsmål om hun ser for seg boka på kinolerretet forteller Perrin at hun vil bruke neste år på å skrive manus. Det kan bli en film, men også en tv-serie.
– Jeg tenker på tv-serien Mi briljante venninne, den er helt fantastisk.
Å vanne blomster om kvelden kan bestilles hjem her
Dette intervjuet er en bearbeidet versjon av et intervju opprinnelig publisert i den italienske avisen La Stampa.
Intervjuer: Elena Masuelli. Norsk oversettelse ved Kristi Heggli.
