Brynjulf Jung Tjønn (f. 1980) debuterte med romanen Eg kom for å elske i 2002. Han har senere utgitt flere romaner for voksne, samt den kritikerroste barnebokdebuten I morgen skal vi sitte i solen (2009). I 2013 mottok han Brageprisen for sin ungdomsroman Så vakker du er, som foreligger som pocket i disse dager, og er solgt til en rekke land. Om den prisbelønte boken skriver den danske kritikeren Louise Bendixen Lund blant annet: «.. en hjerteskærende og rå fortælling om livets glæder og sorger, og om hvor vigtigt det er at leve livet, mens man kan.» Denne høsten har Brynjulf markert seg gjennom anmelderbloggen littkritikk.no , en ny portal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker, med særlig vekt på ferske forfatterskap.
Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Jeg vokste opp i et hjem hvor det ikke var vanlig å lese. Men litt ble det. Klassikerne til Torbjørn Egner, Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren. Likevel, det var tegneserier som var den viktigste «litteraturen» for meg. Og etter hvert oppdaget jeg Hardy-Guttene. Selv om jeg ikke leste så mye og heller ikke ble lest til, diktet jeg mye. Jeg tegnet og laget historier og kunne leve meg inn i disse fortellingene jeg skapte. Jeg gikk ganske fort over til bøker tiltenkt voksne. Den første store romanen jeg leste var Beatles av Lars Saabye Christensen på ungdomsskolen. Den har betydd mye for meg og skrivingen min.
Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Ikke så ofte. Men jeg hadde en bestemor som bodde i kjellerleiligheten og som av og til leste Folk og røvere i Kardemomme By for meg. Men jeg fant frem til litteraturen først og fremst på egen hånd og via dyktige lærere på skolen.
Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Jeg hadde startet på ungdomsskolen og vi skulle arbeide med 2. verdenskrig. Norsklæreren satte på en kassett hvor Arnulf Øverland leste Du må ikke sove. Jeg husker at jeg fikk frysninger over hele kroppen. Kombinasjonen av Øverlands sterke innlevelse og de klare, poetiske bildene han skapte, gjorde noe med meg. Jeg ble fascinert over at ord kunne skape slike følelser. Jeg tenkte: tenk om jeg kan skape samme følelser hos andre. Etter dette begynte jeg å skrive dikt.
