Gro Dahle om science fiction og hvordan hennes debutdikt egentlig ble kastet i søpla

«Det er to ord jeg tenker på når jeg leser dine bøker – uavhengig av sjanger, og det er undring og alvor, og vekslingen fram og tilbake mellom disse to, sier intervjuer John Erik Riley henvendt til Gro Dahle i videointervjuet over.

Det finnes knapt en litterær sjanger allsidige Dahle ikke har vært innom i sine mer enn 60 utgivelser, men det er kanskje for barnebøkene, lyrikken og prosaen for voksne hun er mest kjent.

Diktene hennes er nå samlet i en ny, revidert utgave, og er blitt en skattkiste av en bok som inneholder alle Dahles diktsamlinger for voksne.

«Gro Dahles dikt vender opp-ned på innbarka førestillingar om kva som er høgt, verdig og viktig. […] under ei yte folk har karakterisert som «naiv» og «barnsleg», ligg temmeleg avanserte filosofiske og litterære refleksjonar.», skriver Klassekampen i sin ferske anmeldelse av samlingen.

Som tatt ut av en film

Det var også med diktene det hele begynte, og det med en episode som Riley påpeker at er «som tatt ut av en film».

– Det var fordi jeg ikke fikk til å skrive noe annet, det var egentlig en nødløsning, forteller Gro Dahle om hvorfor hennes første bok ble en diktsamling.

Hun kom inn på forfatterstudiet, og planen var å skrive en lang roman. Hun prøvde seg også med noveller, men hennes skrivelærer, lyrikeren Eldrid Lunden, var ikke imponert.

– Hver gang jeg leverte noe mer prosa, sa hun: «Kast det, begynn på nytt!» Jeg skrev enormt mye, og hørte dette «Kast det, begynn på nytt» rundt 20 ganger. Men så snublet jeg over disse diktene, sier Dahle.

Fra før hadde hun egentlig ikke så mye forhold til dikt, noe hun i dag tror kan være en fordel, iallfall var det det for henne. Hun hadde ikke noe å leve opp til. Motsatt hennes forhold til romansjangeren, hvor hun hadde mange store idealer.

– Jeg hadde hentet noen små biter ut av et kaos på rundt 100 sider i forbindelse med en tekstoppgave, men da jeg skulle levere det, mistet jeg håpet. Det var ikke slik at jeg tenkte «Dette her var fint, nå løsna det». Så i stedet for å vente på at Eldrid Lunden igjen skulle be meg om å kaste det, så kastet jeg det. Men så fant hun det! Hun fant det i papirsøpla ved kopimaskinen. Det var en lettelse da hun pekte og sa: «Her skal du begynne.»

I hendene hadde skrivelæreren alt Dahle egentlig trengte til sin første diktsamling Audiens.

Gro Dahles Samlede dikt kan du bestille hjem her

– I diktene kan jeg gjøre alt

Gro Dahles dikt kan stort sett alltid leses hver for seg, men de inngår også oftest i sykluser, hvor symboler går igjen. Som f.eks. religiøs symbolikk i de tre første samlingene Audiens (1987), Apens evangelium (1989) og Linnea-pasjonen (1992), og dette med å ha en søster (noe hun selv ikke har).

– Jeg tenker på diktet som en forskningsstasjon, og med samlingen Søster forsket jeg på det å ha eller å lage seg en søster, på hvordan man kan være ekstremt sint på en søster, eller elske en søster mer enn noe annet i hele verden. Jeg prøvde å samle alle tingene jeg hadde hørt folk si om søstrene sine, forteller forfatteren.

– Er det i lyrikken du føler deg mest fri?

– Ja absolutt! Det er der alt begynner, også med de fleste romanene, selv om det var litt annerledes med den nyeste, Tolv lysår. I diktene kan jeg gjøre alt, mens i prosaen må jeg ha en fortelling, så det er mer arbeid etterpå med det dramaturgiske håndverket. I lyrikken følger jeg mer etter ordene, slipper dem løs og følger etter. Men prosaen kan jeg være lenger inne i enn i diktet. Det er kjempespennende.

Dahle understreker at ingen av diktene handler om henne, men hun bruker ofte levende modeller.

– Jeg har ofte karakterer i hodet. Noe av prosaen min kan derimot være meg, men da bruker jeg ikke «jeg», forteller hun.

Framtidsfabler et bilde på nåtiden

Bruke «jeg» gjør hun derimot i sin nyeste roman Tolv lysår, hennes egenartede tilskudd til sci-fi-sjangeren.

Science fiction har her til lands først og fremst vært forbundet med Bing & Bringsværd, som i sin tid var med på å introdusere nesten alt som var mulig å oppdrive på bokfronten av sci-fi. Tross det faktum at syv av verdens ti mest innbringende filmer har rot i sjangeren (Marvel-universet, Star Wars etc.), oppfattes den av enkelte fortsatt som noe undergrunns-aktig og nerdete.

Gro Dahle nøler ikke med å kalle seg selv «en skikkelig science fiction-nerd», og sier hun har vært det fra hun var liten jente. Hun bruker heller betegnelsen «framtidsfabler» om denne typen fortellinger.

– Mange reagerer jo litt negativt på begrepet science fiction, og tenker fort «det er ikke noe for meg». Men det er jo et veldig stort område. Det handler om å prøve ut idéer, spekulere rundt hva som er mulig på bakgrunn av vitenskapen, det å prøve ut etiske, eksistensielle, moralske spørsmål i en annen, alternativ verden, en utopi eller dystopi. Det synes jeg er kjempespennende, fastslår hun.

Hun mener sci-fi skrevet i dag handler minst like mye om samfunnet her og nå som om framtida.

– Fortellingene er et blikk på dagens samfunn, og på hvordan vi tenker at framtidens samfunn skal bli. Mitt bilde av framtida er veldig forankret i samtida, i samfunnets holdninger, håp og funderinger.

Hva er menneskelig mulig?

Hovedkarakteren Vera i Tolv lysår er egentlig helt vanlig, mener Gro Dahle.

– Egentlig kunne hun vært meg, bare en litt mer intelligent utgave og med litt mer base i naturvitenskapen.

Som Veras far var også Gro Dahles far over gjennomsnittlig interessert i romfart. Sammen med sine foreldre dro Dahle til USA og så oppskytingen av Apollo 13. Farens bestevenn var Erik Tandberg, Norges «romfartsstemme», så hun vokste opp med en «filleonkel» som snakket om verdensrommet, planeter og muligheter i en veldig optimistisk tid.

I Tolv lysår er det en nøye planlagt oppskyting som blir framskyndet pga. en pandemi. Går det an å finne et annet sted å bo enn på jorda? Hva er menneskelig mulig?

Virkelighetsnært og psykologisk

Dahle forteller at hun ønsket at hennes beskrivelser av forberedelsene til romferden skulle være så virkelighetstro som mulig. Hun fikk god hjelp av flere av de fremste ekspertene innenfor romfartmiljøet i Norge.

«Hovedskurken» i fortellingen er kanskje ikke, som i mange Hollywood-filmer, en av de andre som er med på romferden, selv om det oppstår friksjon, underliggende fare, vennskap, respekt og forelskelse mellom astronautene.

– Heller er det de sloss mot selve situasjonen, verdensrommet, den forferdelig lange reisen, umuligheten av prosjektet, begrensningene av hverdagen. Vi ser vanlige menneskelig relasjoner og grunnleggende menneskelige følelser satt i en annen sammenheng, et lukket rom. Så kan man se hva som skjer, da. Det er jo ikke så heldig psykologisk, påpeker forfatteren.

Selv om Vera er «jeg»-personen i boka, og dermed altså ikke er fundert på Gro Dahle selv, går forfatteren med på at hun og karakteren i Tolv lysår likevel har noen fellestrekk.

– Hun er veldig konkret. Hun forholder seg til sansningene sine, til kroppen, til stedet. Det er ikke de store idéene, men det som fins, hun er opptatt av. Hun vil noe, men vet ikke helt hva. Dette kan jeg godt kjenne meg igjen i. Hun prøver mange ulike retninger uten å vite helt hvem hun er.

Tolv lysår kan du bestille hjem her
Gro Dahles Samlede dikt kan du bestille hjem her