Få musikere i vår samtid har et renommé som kan sammenlignes med Bob Dylan. Dylan har skrevet over 600 sanger, og spilt konserter verden over i en mannsalder. Nesten alle har et eller annet forhold til Dylans musikk, men ofte er det hans lyrikk som står igjen som det mest spektakulære.
Dylan og diktet
Erling Aadland er litteraturforsker og professor i allmenn
litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. I sin nye bok Dylan og Diktet er det nettopp Dylans lyriske egenskaper som er i fokus. Boken har allerede høstet strålende kritikk og fikk terningkast 6 i Nettavisen! Aadland
mener Dylan er den aller fremste i sjangeren han kaller ‘sangdikt’.
– Dylan er den beste av alle de gode sanglyrikerne som har fremstått i vår tidsalder, og som i noen tilfeller har tilnærmet like lang fartstid og like stor produksjon som Dylan, fordi han skriver mest variert og eksperimentelt,sier Aadland.
Forfatteren mener Bob Dylan har klart å holde vedvarendende høy kvalitet i lyrikken sin, selv med sin helt unike bredde i sjangre fra epoke til epoke.
– Det mest spesielle ved Dylans sang-diktning er kanskje hans besynderlige utvikling av narrative, fortellende dikt i retning av en form som må sies å ha et diskontinuerlig narrativt forløp, eller flere narrative registre som på forunderlig vis løper sammen til noe som gir oss en slags mening, selv om det ofte ikke er lett og kanskje heller ikke helt mulig å peke ut denne meningen. Meningen blir ofte mer noe vi aner og sanser enn noe vi klart og rasjonelt forstår, sier Aadland.
Bob Dylan – den beste av de gode
I tillegg til å være en avansert lyriker, har Dylan, ulikt de fleste andre Nobelprisvinnere i litteratur, et enormt nedslagsfelt i populærkulturen. Aadland mener noe av kraften ligger i tekstenes mangetydighet.
– Det er denne anelsesfulle mening som stiger frem av en rikdom av mangetydig betydning som nok gjør at Dylan-sangene treffer bredt, og det synes de fremdeles å gjøre, selv for nye generasjoner som stadig kommer til.
På spørsmål om hvorfor Dylan er den beste av de gode peker Aadland på at hans evne til å skrive variert og eksperimentelt.
– Sangverket hans er uhyre mangfoldig, skiftende fra epoke til epoke, fra de mange ulike musikalske sjangrene han har satt sitt preg på, og jevnt over holder hele verket en vedvarende høy kvalitet.
Fortjent Nobelpris?
Som nevnt tidligere har Bob Dylan tidligere vunnet nobelprisen i litteratur, og på spørsmål om denne prisen var fortjent er ikke Aadland i tvil.
– Det aller mest spesifikke med Dylan er at han har skrevet en hel rekke sanger og sangdikt som ikke ligner på noe annet, som er makeløse, og skiller seg fra både normale sangdikt og også fra det store flertall av Dylan-sanger, og dermed inntar en egen plass på aller øverste hylle.
– Så – ja, det er ingen tvil om at disse diktene og dette livsverket er en Nobelpris verdig.
Bob Dylans fem viktigste sangdikt
Når man skal trekke fram hvilke av Dylans sangdikt som er de aller viktigste, er det selvsagt en nærmest umulig oppgave. Vi ga likevel Aadland denne hårete utfordringen.
– Du spør etter et utvalg av Dylans viktigste sangdikt. Det er å bemerke at viktigste betyr både de sangene som har hatt størst påvirkning på omverden og andre sangdiktere, og de sangdiktene som rett og slett er lyrisk best. Begge disse betydningene av «viktigste» er relevante og bør være med, og de er ikke alltid sammenfallende.
Aadland valgte i denne sammenheng å trekke fram disse 5 sangdiktene:
Like a Rolling Stone (1965)
«Like a Rolling Stone» er en av Dylans aller viktigste sanger. Den er hans definitive gjennombrudd som rock-artist, og entret offentligheten med et smell. Sangen brøt med alle konvensjoner. Lyrikkens gjennomførte utskjelling av en du-person var noe hittil uhørt. Dylan ville ikke forkorte sangen for å tilpasse den radiostasjonenes praksis, og sangen tvang radioen til å endre sine rutiner.
Sangen høres ut som en rasende tirade, en hevnsang, men den triumferende musikken rommer også noe oppbyggelig, en renselseseffekt som også synes å omfatte sangen og sangjeget. Denne sangen med det eksplosjonsaktige refrenget blir slik sett en allmenn oppfordring om å være selvstendig og anerkjenne skjebnens lunefulle omkastninger.
Tangled Up in Blue (1975)
«Tangled Up in Blue» er en av Dylans mest omtalte sanger, fordi den gir oss et mangfold av spørsmål og forståelsesproblemer. På et overflatisk plan synes den å være en nokså likefrem ballade om et jeg som søker sin tapte kjæreste, men pronomenbruken – som Dylan gjennom årene stadig har endret på – gjør det høyst uklart om sangens du er en eller flere kjærestefigurer, og til slutt må vi nok innrømme at det eneste som gir sangdiktet en slags enhet, er når vi oppfatter sangens hun og du som en musisk inspirasjonskilde, som sørger for at sangjeget kan «keep on keeping on» – fortsette å skape stadig nye sanger.
Brownsville Girl (1986)
«Brownsville Girl» er en av Bob Dylans aller største prestasjoner. Sangdiktet er skrevet sammen med Sam Shephard, og det som gjør sangen eminent, er for det første bruken av gospelkoret, som her mer opptrer som koret i den greske tragedien, slik det (ironisk) kommenterer handlingen i strofene. For det andre den intrikate utnyttelsen av referanser til film-mediet, som medfører at sangens jeg på handlingsplanet så å si blir en rollefigur i en eller flere filmer. For det tredje blandingen av diskontinuerlige narrative strofer og aforistiske fyndord, og for det fjerde et tema som synes å si at alt vi kan si om oss selv og verden, er noe vi overtar fra andre diskurser. Likevel synes sangen å søke en frihetsdimensjon som ikke helt er okkupert av allerede frembrakte og fastsatte tanker.
Highlands (1997)
«Highlands» avslutter det epokegjørende albumet Time Out of Mind, og er et langt og merkelig sangdikt som kombinerer strofer som er fortvilt elegiske, en høysang til et paradisisk endested og en innskutt versnovelle. Denne kombinasjonen er høyst potent og gir oss mye å ta inn. Mest oppsiktsvekkende er nok versnovellen som skildrer en kunstners møte med en servitør på en restaurant i Boston. Under den flørtende og humoristiske tonen anes mer alvorlige estetiske spørsmål. Sangjeget fremstår som tegner (Dylan er jo også billedkunstner), men dette er uvegerlig også et bilde på sangforfatteren, og hovedspørsmålet som lettere tilslørt stilles, er dette: Skal kunstverk (sanger) fremstille og ligne virkelige modeller? Skal kunst være en avbildning eller kopiering av virkelige ting, eller skal den i raske riss gi oss et bilde av mer generelle virkelighetstrekk? Sangen synes å gå inn for det siste.
Murder Most Foul (2020)
«Murder Most Foul» (først publisert i mars 2020) var det første bevis på nye Dylan-sanger siden 2012 og etter at han mottok Nobelprisen i litteratur i 2016. Utrolig nok ble dette den første listetopp for en Dylan-sang fremført av Dylan selv – utrolig, fordi det ikke hadde skjedd tidligere. Og for en sang og et sangdikt dette er! Dylans lengste sang, og et dikt som for størstedelen er en eneste lang (spille)liste med referanser til et utall av sanger, filmer og annet fra de siste hundre år av amerikansk kultur, politikk og historie.
Sangdiktets sentrum er mordet på president John F. Kennedy i 1963, og på ett plan er sangen nesten som en protestsang, og protesten rettes mot morderne og det samfunn som gjorde mordet mulig. Men sangens geni er perspektivet som både veksler fra en instans til en annen (sangjeget/fortelleren, Kennedy, morderne, hele kulturen) og er sammensatt, slik at det etter hvert blir ganske ubestemmelig: medie- og radiotale, hele kulturens sukk og en bevissthetsstrøm som tilhører tidsånden.
Samlet sett er det nokså uklart om sangdiktet er mest kritikk eller takksigelse, håpløshet og resignasjon eller håp og trøst, dom eller bønn, endetidsvisjoner eller populærkulturell messe. Det er denne dobbeltheten som best kan forklare sangens virkekraft. Men tross all vold og alle drap synes sangen å si at håpet om at det gode vil beseire det onde, lever videre, for Kennedys sjel fikk ikke morderne fatt i.
Evig aktuell
Selv om Bob Dylan er en av de aller største artistene vi har, er det likevel et betimelig spørsmål å spørre om hans relevans i dag. Kan Dylan fortsatt påvirke og bevege i 2022?
– Stor kunst er alltid såkalt «evig aktuell», og det henger sammen med at dikt som stadig synes å si oss at her er det mer å hente, her er ingenting uttømt, de vil alltid påkalle ny interesse.
Aadland innrømmer likevel at det finnes sangdikt i Dylans katalog som ikke holder like høy kvalitet. Han trekker spesielt fram hans tidlige karriere, og sier at det her finnes sangdikt som kanskje ikke vil holde like bra i framtiden.. Han er likevel ikke i tvil om at svært mange av Dylans sangdikt er høyst relevante i dag, og vil også være det i framtiden.
– Mange, svært mange, vil holde seg – og svært mange av dem har allerede vist at de tåler tidens tann, og det vil de fortsette å vise, sier Aadland.
