Kirsebærsne og eksploderende blomster. Min grusomme hemmelighet.

Tankeeksperiment:

Hva skjer hvis du tar verdens flaueste hemmelighet og plasserer den inn i livet til en beryktet bølle med skinnjakke og langt hår, som vanligvis gir blaffen i hva folk synes om ham? Mest sannsynlig vil det oppstå en merkelig eksplosjon.

Poesi er noe som kan ramme hvem som helst. Sigge på 15 år blir grepet idet han kommer over det gåtefulle ordet «kirsebærsne», fra et dikt av Herman Wildenvey.
Og når man først blir offer for ordenes skjønnhet, er det ingen vei tilbake.

Kanskje det samme vil skje med leseren?

Som forfatter av Min grusomme hemmelighet blir jeg naturligvis kjempefornøyd dersom noen av de unge leserne springer til nærmeste bibliotek for å sjekke ut diktsamlinger. Samtidig vil jeg gjerne påpeke at det ikke bare er en bok for poesigærninger. Det handler nemlig like mye om hemmeligheter. Ting som man holder skjult for andre fordi de ikke passer helt inn i hverdagslivet. Slike ting som gjør at man blir forvirret og ikke lenger vet hvem man selv er, og som gjør at verden går under hvis de andre får rede på hva som foregår.

Hva gjør man dersom hemmeligheten blir avslørt? Hvordan reiser man seg igjen?

Det er her jeg håper at Sigge kan inspirere. Livet blir ikke det samme – men kanskje det kan bli bedre?

Sigge gjør opprør på høyt nivå, blant annet under innflytelse av en knalltøff fyr som han møter på biblioteket: den franske attenhundretallspoeten Arthur Rimbaud. I løpet av fortellingen er han også innom eldre kinesisk poesi, litt amerikansk og svensk, i tillegg til at Obstfelder spiller en viktig rolle i det som skjer. Jeg håper virkelig at jeg ikke skremmer bort folk ved å komme trekkende med alle disse gamle diktene. Men jeg kommer jo også trekkende med en del slåssing, hærverk og en bra love story, slik at sluttproduktet forhåpentligvis ikke blir altfor håpløst.

Hvem er boken skrevet for?
Jeg har fått beskjed om at det er en bok for barn i alderen 10-14. Det kan nok stemme, selv om jeg aldri har vært noen stor tilhenger av å sette øvre aldersgrense på bøker. Under skrivearbeidet forestilte jeg meg en leser i ungdomsskolealder, skjønt det er ingen tvil om at boken er mer uskyldig og mindre alvorstung enn de fleste norske ungdomsromaner nå til dags.

Kanskje man kan si at fortellingen veksler litt frem og tilbake mellom barne- og ungdomsboksjangerenhet?
Den kan leses av alle som liker dikt, eller som ikke bryr seg om dikt, og av alle som går og bærer på en grusom hemmelighet.