Niende juli, 2006: Finalen i fotball-VM mellom Franrike og Italia skal straks til å starte, og fotballentusiaster verden over har benket seg foran skjermen. Ingen har en anelse om hva som snart skal utspille seg på banen.
Hjemme i Norge sitter fotballspiller og trener Arild Stavrum, full av forventninger. Hans egen favoritt, Zinedine Zidane, hadde imponert stort gjennom hele mesterskapet så langt. Nå var det bare sjarmøretappen igjen. Så kunne han pensjonere seg som den legenden han hadde blitt.
Men slik skulle det ikke gå.
Nå har Arild Stavrum skrevet Zidanes dans; en roman for barn med Zidane i en av hovedrollene. I boka lar han favorittspilleren dukke opp i et tv-spill. Zidane er fanget inne i Playstation-universet, og Mikkel og kompisene hans må redde ham i tide til han skal lede Real Madrid mot Barcelona.
Her forteller Stavrum med egne ord, hvordan han opplevde den spesielle VM-finalen i 2006:
Zidanes (siste) dans
Det var to spillere jeg holdt høyere enn alle andre, Diego Maradona og Zinedine Zidane. Maradona hadde for lengst gitt seg, og Zidane hadde annonsert at han skulle legge opp etter mesterskapet.
Frankrike hanglet seg gjennom gruppespillet, og hver kamp kunne bli den siste Zidane spilte. Eller spilte? Det er vanskelig å finne rett verb når det gjelder han. Den nærmeste beskrivelsen jeg har er at Zidane danset fotball.
Og denne kampen kunne være Zidanes siste dans.
Spilte bedre enn på lenge
Zidane var bedre i gruppespillet enn jeg hadde sett ham på flere år. I kvartfinalen møtte Frankrike regjerende mester Brasil. Frankrike vant 1-0. I semifinalen ble Portugal slått. Matchvinner: Zinedine Zidane.
Frankrike og Zidane var klar for finale.
Zidane visste at fotballkarrièren var over hvis de tapte. Var det derfor han presterte så bra nå? Spilte han som om hver kamp var hans siste?
Han visste at fotballkarrièren var over hvis de tapte. Var det derfor han presterte så bra nå? Spilte han som om hver kamp var hans siste?
Lobbet ballen arrogant i mål
Sju minutter ut i kampen fikk Frankrike straffe. Zidane gikk rolig fram. Et øyeblikk der fotballkommentatorer burde blitt erstattet av et stykke klassisk musikk.
Zidane tok ballen i hendene, la den ned og gjorde det mest arrogante en fotballspiller kan gjøre: han lobbet ballen midt i mål. Keeper ventet et hardt skudd i hjørnet og kastet seg tidlig. Zidane satte straffen som om han var på trening. Som om det egentlig ikke betydde allverden. I en VM-finale.
Litteraturen er full av antagonister, fotballen likeså. Men i fotballen kommer de som regel i form av usympatiske, italienske midtstoppere. Fra den kanskje verste av dem alle, Claudio Gentile, som i 1982 satt verdensrekord da han sparket ned Maradona 23 ganger i løpet av samme kamp, til hans arvtaker i 2006, Marco Materazzi – et navn kun en James Bond-skurk kan elske.
Og så
Andre ekstraomgang. Ingen skjønte helt hva som hadde skjedd. Jeg reiste meg fra sofaen hjemme, og vandret rundt i stua. Jeg så Materazzi ligge på bakken. Jeg så at dommeren viste Zidane det røde kortet.
VMs beste spiller, utvist.
Hva hadde skjedd? Det tok tid før produsenten klarte å finne bilder av situasjonen.
Jeg tenkte at Materazzi sikkert lå og filmet. Og at Zidane var utvist for protest mot dommeren eller noe, men sannheten var sjokkerende.
Det siste vi så var det hårløse hodet på vei ned i garderoben
Zidane hadde satt hodeskallen av all sin kraft mot Materazzis brystkasse. Jeg hadde aldri sett dette skje på en fotballbane. Jeg hadde sett slag og spark, men hodeskalle i brystet var noe helt nytt.
Zidane gikk rolig av banen og ned en trapp mot garderobene. Det siste bildet man så av Zidane, var det hårløse bakhodet til Zidane idet han passerte det blankpolerte Jules Rimet-trofeet. VM-pokalen. Den han hadde så lyst å holde over hodet en siste gang. Så nært. Italia vant til slutt i straffekonkurransen.
Øyeblikket utstilt på Pompidou i Paris
Noen år senere reiste jeg til Paris for å se en statue satt opp utenfor det moderne kunstmuseet Pompidou. Den fem meter høye bronsestatuen foreviger øyeblikket da Zidanes panne støtte sammen med Materazzis brystkasse.
En situasjon fra fotballbanen som kunstverk, utenfor et av Europas mest anerkjente museer. Senere ble statuen solgt til Qatar og utstilt der, til protestene ble for store. Man skulle ikke forherlige slikt. Jeg vil heller ikke gjøre det.
Selvsagt skal man ikke skalle ned noen, verken på en fotballbane eller noe annet sted. At Materazzi sa stygge ting om Zidanes søster gjør at vi kanskje kan forstå det litt bedre, men likevel, man skal aldri ty til vold fordi noen sier noe. Jeg oppdrar sønnen min etter slike enkle og selvsagte regler.
Den lille galskapen som tar de beste helt til topps
Men, hvis du ikke er villig til å ofre alt for å vinne. Hvis du ikke i alle fall kommer i nærheten av å spille som om det er din siste gang, så forblir du bare et talent. En som alle omtaler som uheldig, som ikke fikk vist sitt potensial.
Du må ha hjerte. Du må ha temperament. Og du må mislike, intenst, hundre prosent det å tape. Sorry, det er ingen vei utenom for å bli best. Dette hadde Zidane. Dette hadde Maradona. Og de hadde denne lille galskapen, det lille ekstra som gjorde at jeg innerst inne likte dem enda bedre enn jeg i dag liker Messi.
