Noen ganger møter man bøker – og mennesker – som gjør dypt inntrykk. Mitt første møte med Kule kidz gråter ikke, var et slikt. Her var en fantastisk bok, en bok om leukemi, men likevel ikke en bok om døden. Dette er en bok om livet. Det virkelige livet. Kule kidz gråter ikke er den sanne historien om Anke, en livsglad sprudlende guttejente. Hun fikk leukemi som 12-åring og døde etter noen måneders sykdom. Jacques Vriens var hennes lærer. Han er også forfatteren bak boka. Anke sa til Jacques to dager før hun døde at hun ville han skulle skrive hennes historie: «Sånn at jeg kan bli verdensberømt!». Verdensherredømme er kanskje et stykke unna, men godt kjent i Norge, er hvert fall hennes historie blitt. Boken ble lansert nå rett over nyttår, og Cinenords film Kule kidz gråter ikke hadde premiere forrige fredag.
Jeg hadde gleden av å spise middag med forfatteren på torsdag og senere bli med ham på filmpremieren fredag. For en opplevelse! For en mann! Man har kanskje en forventning om en mild og omsorgsful mann, når man leser historien han har skrevet. Og det stemte. En engasjert og lavmælt forfatter som har viktige historier å fortelle. Det er ikke så ofte vi oversetter og gir ut bøker fra andre språkområder enn de engelske og skandinaviske. Denne erfaringen har lært meg at det kanskje er noe vi må gjøre noe med. Historien om Akkie (som hun heter i boken) er universell på mange måter, den viser sorg over døden, men viktigst av alt, energi og glede over livet. Det er en viktig bok – og Jacques er en mann med viktige historier å formidle.
Da jeg leste boken første gang, lukket jeg døren til kontoret og gråt og lo om hverandre. Det samme skjedde da jeg så filmen. Det er umulig å gå upåvirket ut av kinosalen. Vil du ha en opplevelse som sitter i, som utgjør en forskjell, som ryster og begeistrer? Les boka, se filmen.
