I 5 minutters eventyr finner du mange av de klassiske eventyrene. Felles for de alle er at de er forholdsvis korte i lengde, og dermed enkle å følge med på for de små.
Eventyret er gjenfortalt av Peter Gotthardt, fritt etter James Halliwell-Phillipps’ eventyr og oversatt av Hilde Matre Larsen.
Avslutt dagen med et 5-minutters eventyr på senga!
De tre små grisene
Det var en gang tre små griser som hadde blitt for store til å gå hjemme hos moren sin i svinestien. Nå skulle de ut og finne et sted å bo.
«Lykke til», sa moren. «Og pass dere for ulven.»
Så gikk de tre grisene ut på landeveien. Neste dag møtte de en mann som kom kjørende med en vogn full av halmstrå.
«Kan jeg få en bunt strå?» spurte den første grisen. «Så kan jeg bygge et hus.»
«Er du sikker på at det er så lurt?» sa mannen. «Det er en grådig ulv her i området. Jeg tror ikke et hus av strå holder den ute.»
«Jeg er ikke redd for den store, stygge ulven», sa grisen. «Jeg lar bare være å åpne for den.»
Så fikk han en stor bunt strå og begynte å bygge huset sitt, mens de to brødrene hans gikk videre. Huset var ferdig på et par timer, og den første grisen flyttet inn.
Det hadde ulven fått med seg. Neste dag banket den på døra og sa: «Lille gris, slipp meg inn!»
«Hvem er det som banker?» spurte grisen.
«Det er bare meg», sa ulven. «Den snille ulven som vil leke med deg. Vil du ikke slippe meg inn?»
«Nei, det vil jeg ei. Du kan gå din vei!» ropte grisen.
Da ble ulven sint.
«Bare vent!» ropte den. «Jeg skal puste og pruste til det lille skjulet ditt blåser ned!»
Ulven pustet og prustet av alle krefter. Det tålte ikke stråhuset. Stråene fløy til alle kanter, og ulven fanget grisen og spiste ham.
Imens hadde den andre grisen møtt en mann som hadde vognen full av kvister. Grisen spurte om han kunne få en bunt kvister, så han kunne bygge seg et hus.
«Det kan du godt», sa mannen. «Men et sånt hus er ikke mye verdt hvis ulven kommer.»
«Jeg er ikke redd for den store, stygge ulven», sa grisen. Så fikk han en bunt med kvister og begynte på huset sitt, mens den tredje grisen gikk videre. Det tok bare en dag å bygge huset, og grisen var veldig fornøyd med det. Han hadde akkurat satt seg ned med en kopp te da det banket på døra.
«Hvem er det?» ropte han.
«Det er den søte, snille ulven», sa ulven. «Jeg har en pose småkaker som vi kan kose oss med. Slipp meg inn, lille gris!»
«Nei, det vil jeg ei! Du kan gå din vei!» ropte grisen.
Det likte ikke ulven å høre.
«Bare vent!» ropte den. «Jeg skal puste og pruste til den lille rønna di blåser ned!»
Ulven pustet og prustet så kvisthuset ristet. Men det falt ikke sammen. Da ble ulven rasende! Den trakk pusten veldig, veldig dypt, og den pustet og prustet og prustet og pustet, helt til huset falt sammen og kvistene trillet til alle kanter. Så fanget ulven den andre grisen og spiste ham.
Imens hadde den tredje grisen møtt en mann som kjørte et lass med murstein. Grisen fikk en haug med stein av ham og begynte å bygge et hus. Det tok en hel uke. Men så ble det da også et bra og solid hus.
Snart oppdaget ulven at det hadde kommet enda en gris til området. Den banket på døra og sa: «Lille gris, slipp meg inn!»
«Hvem banker?» spurte grisen.
«Jeg er en stakkars ulv som har gått seg vill», sa ulven. «Kan du ikke åpne døra og komme ut, så du kan vise meg veien?»
Det trikset faller jeg ikke for, tenkte grisen. Så ropte han: «Nei, det vil jeg ei! Du kan gå din vei!»
«Jeg er lei av det nesevise svaret!» snerret ulven. «Nå skal jeg puste og pruste til det lille huset ditt blåser ned!»
Så satte ulven i gang. Den pustet og prustet, den prustet og pustet, den gispet og stønnet til tungen hang ut av halsen på den. Men mursteinshuset sto bom fast.
«Æsj!» hveste ulven og lusket hjem.
Men neste dag var den tilbake og sa: «Det er meg igjen, lille gris. Du må unnskylde at jeg ble så sint i går. Det var slettes ikke meningen. Jeg vil gjerne være vennen din. Nå skal du høre: På åkeren bak bondegården vokser de deiligste poteter. Hva om jeg henter deg i morgen klokken ti? Så går vi dit sammen og fyller kurvene våre.»
«Det er en avtale», sa grisen. Han ville gjerne ha potetene. Men han stolte ikke på ulven. Så neste morgen gikk han til potetåkeren allerede klokken ni. Han fylte en kurv med poteter og var hjemme igjen da ulven kom og banket på.
«Er du klar, lille gris?» spurte ulven. «La oss komme oss av gårde.»
«Det trenger jeg ikke», sa grisen. «Jeg har allerede hentet poteter.»
Æsj, tenkte ulven, der gikk den fine planen min i vasken. Men han fant raskt på en ny.
«Vet du hva, lille gris?» sa han. «Bak potetåkeren står det et stort epletre. Hvis jeg henter deg i morgen klokken ni, kan vi hjelpe hverandre med å plukke epler.»
Det sa grisen ja til. Men han dro ut til epletreet allerede klokken åtte. Han klatret opp i treet og begynte å plukke epler. Det tok lang tid. Plutselig kom ulven. Men den kunne ikke klatre i trær,
så den satte seg og ventet på at grisen skulle komme ned. Det hadde ikke grisen det spor lyst til. Han plukket et stort eple og ropte: «Her er et fint eple til deg. Ta imot!»
Så kastet han eplet langt inn mellom noen tette busker.
Fint, tenkte ulven. Jeg tar eplet først, og grisen etterpå. Så kan jeg spise helstekt gris med eple i munnen.
Men eplet var vanskelig å finne, og mens ulven lette og lette, klatret grisen ned og løp hjem. Og ulven var blitt lurt igjen. Men den fant straks på en ny plan.
«Nå skal du høre, lille gris», sa ulven. «Det er marked inne i byen i dag. De selger massevis av fine varer. Skal vi ikke dra inn og se på dem? Så henter jeg deg klokken to i ettermiddag.»
Det sa grisen ja til. Men han dro av sted en time før, slik som han pleide. På markedet kjøpte han en tønne til å ha epler i. Tønna var for stor til å bære, så han trillet den bortover veien da han skulle hjem.
Ulven hadde gjettet at grisen kom til å dra i forveien til byen. Så ulven dro også tidligere hjemmefra. Da grisen forlot byen, så han ulven komme løpende oppover en lang bakke. Det var ingen gjemmesteder i nærheten, så grisen måtte skjule seg i tønna. Han hoppet opp i tønna, veltet den og trillet nedover bakken. Tønna ramlet og skramlet og rullet rett mot ulven, som ble så livredd at den stakk av i en lynende fart!
Neste dag banket ulven på hos grisen og sa: «Jeg skulle møte deg i byen i går. Men jeg ble skremt vekk av et rullende uhyre på veien.»
«Det var bare en tønne du ble redd for», lo grisen. «Jeg lå inni den.»
Da ulven hørte det, ble den helt rasende.
«Nå får du ikke lure meg mer!» snerret den. «Nå kravler jeg ned gjennom skorsteinspipa og spiser deg!»
Ulven løp rundt for å finne en stige, så den kunne klatre opp på taket. Grisen fikk det travelt med å sette en stor gryte med vann på ovnen, rett under skorsteinen. Så fyrte han opp under gryta til vannet kokte.
Da ulven kom rutsjende ned gjennom skorsteinspipa, tok grisen lokket av gryta, og ulven havnet i vannet og ble kokt.
Slik gikk det med den store, stygge ulven! Grisen fikk kokt ulv til kveldsmat, og bodde glad og fornøyd i det lille mursteinshuset resten av sitt liv.
