Jeg har levd med Pulverheksa i så mange år nå. Jeg er på ingen måte lei av henne, men jeg har lenge følt på lysten til å skape et nytt univers, en ny bokserie for de minste. Jeg gikk i den berømte tenkeboksen og stilte meg de samme spørsmålene jeg stilte meg da jeg lagde den første boka om Pulverheksa: Hva er det barn facineres av? Hvilke figurer er det som på en måte mangler i Pulverskogen, og som kan få sin plass i en nytt univers?
- Spøkelser er spennende. Passe skummelt, men det måtte være helt ufarlig.
- Prinsesser, alltid en hit hos småtasser.
- Kokker er forunderlig nok noe veldig mange barn er opptatt av. Tror det er noe med uniformen og lua, og sikkert det faktum at de jobber med å lage mat.
- Popstjerner, selvfølgelig.
- For ikke å snakke om julenissen!
Og da hadde jeg på en måte galleriet ganske klart. Jeg manglet bare en hovedperson med en magisk evne. Tanken på å kunne bli usynlig, har fascinert de fleste av oss til tider, så der var den på plass. Jeg var – i likhet med da jeg skapte Pulverheksa – sikker på at jeg også i dette tilfellet ville ha et omsorgsfullt damemenneske som hovedperson. Og så kom jeg til å tenke på min kjære reservemor Snefrid i Namsos, som tok meg inn i varmen og inn i huset sitt da jeg var ungdom. Jeg flyttet tidlig hjemmefra, og trengte sårt voksenkontakt. Snefrid hadde huset fullt fra før, fire mer eller mindre regjerlige sønner, en stor hund og en morsom, snill mann som aldri helt klarte å bestemme seg for hvilken karriere han skulle satse på i livet. Likevel hadde hun plass til meg også.
Slik falt den første historien om Usynlige Snefrid etter hvert på plass. Og denne nye satsingen ville jeg ikke illustrere selv. Bildene skulle ha topp kvalitet denne gangen, så jeg sendte en mail til selveste Anna Fiske. Og hun sa til min store lykke et jublende ja.
Anna gikk i gang, og så fikk alle figurene utseende og huset til Snefrid fikk form. En natt i den tiden Anna jobbet med illustrasjonene drømte hun at vi to hadde et eget rom i Snefrids store hus. Der satt vi og kikket ut vinduet og drakk rødvin. Det syns jeg var så fint. Og på en måte så bor vi jo der til tider.
LES OGSÅ:
Usynlige Snefrid har to mødre: Ingunn Aamodt og Anna Fiske
Barndommens nattbord: Intervju med Anna Fiske
