«Jeg vil på tv,» sier Bella. «HYSJ!» roper tv-folkene til svar.
Bella og Bobs mamma har vunnet en bakekonkurranse på tv. Tv-teamet er kommet hjem for å lage en reportasje, men Bella og Bob klarer ikke å være stille, og alle voksne forsvinner ut i hagen for å filme. Barna klatrer opp på kjøkkenbenken for å se. Der står de fantastiske kakene mamma har pyntet. Kaker som skal filmes, kaker ingen får røre og ingen får smake …
I fjor sommer så jeg et svensk bakeprogram på tv. Deltakerne tryllet fram lekre kaker, og i hodet mitt begynte de å danse omkring, alle kakene de må ha bakt FØR de kom til dette programmet. Et helt hav av kaker … Likevel så ingen ut til å ha fråtset i verken det ene eller andre. Kaker som bakes og pyntes, kaker som kanskje ikke skal spises, kaker med en annen funksjon? På mange måter er det i så fall et treffende bilde på deler av verden i dag, et overflodssamfunn hvor mange er så mette at kaker er pynt, virkeligheten er best når den er pent dramatisert som reality-tv eller vakkert dokumentert på sosiale medier, og verden ser ut som et sted hvor alle kan bli kjendiser. Et sted med iøyenfallende overflater. Som nydelige cupcakes, så fine å se på og ikke spesielt gode å spise. Hva om noen spiser dem likevel?
Bella og Bob stirrer på kakefatet. Bare tomme muffinsformer og smuler er tilbake.
«Vi kan si at det ikke var oss,» hvisker Bella.
«Dude, du har kake i hele ansiktet!»
«Det er over!» piper Bella.
Eller man kan legge på sprang og rømme hjemmefra.
Jeg husker å ha tenkt på å rømme hjemmefra som barn. Tanken dukket gjerne opp i tilfeller hvor jeg følte meg oversett eller urettferdig behandlet. Jeg gjorde det likevel aldri, for hva skal man finne på etter at man har rømt? Hvor lenge må man være på rømmen? Og tenk om ingen merker at man er borte …? Noen spørsmål er det best å ikke vite svaret på.
Idet Bella roper at hun vil på tv, forteller hun kanskje at hun ønsker seg oppmerksomhet, for er man på tv, blir man i alle fall sett og hørt. Tidligere var det viktige mennesker som var på tv. I dag kan de fleste tilsynelatende havne der, og fortsatt ikles man et skinn av viktighet. Kanskje var det ønsket om å bli sett, kanskje et ønske om anerkjennelse, som var motivasjonen for Bella og Bobs mamma da hun meldte seg på et reality-konsept.
Da reality-seriene dukket opp for omtrent 15 år siden, ble de sett på med hoderisting. Forståsegpåere stilte opp i media og mente at deltakerne burde beskyttes mot seg selv, hele deltakelsen ble omtrent antatt å bero på naivitet og uvitenhet. Det ville svekke ens muligheter i arbeidslivet, det ville være en vedvarende belasting, der hele Norge til evig tid ville kjenne til eventuelle tåpeligheter.
I dag ser holdningen ut til å være at det er en grei byttehandel: man utleverer seg selv innenfor et gitt konsept og oppnår en annen posisjon enn den man hadde på forhånd. I alle fall om man lykkes i å opprettholde en kjendisstatus også etter at serien er over. Der realitykonseptene før var lekerommet for de «vanlige» og ukjente, holder det ikke nødvendigvis med de «vanlige» lenger, det selger neppe godt nok heller, ikke nå lenger, og salg er som kjent fasiten over hva som er vellykket. Dermed er tendensen at kjendisene konkurrerer mot hverandre i stadig nye konsepter. På mange måter er kjendiser for mediene – og andre som har noe å selge – omtrent som rosa er for ettåringen: Det er toppen av lykke eller suksess.
«Hverdagslivet er estetisert,» var tesen for hovedfaget mitt ved Kunsthøgskolen i Oslo (des. 1999). Det foregikk en altomfattende estetisering av samfunnet, og det er forbruker- og mediekulturen som er pådriver, hevdet jeg da. Dette var før reality-tv ble gjeldene underholdning i alle kanaler, før bloggerne tok over forbrukerinformasjon, før alle andre sosiale medier tillot enhver å iscenesette seg etter massemedienes estetikk og dramaturgi. Estetiseringen er, vil jeg hevde, langt sterkere i dag, selv informasjon har et preg av å være underholdning, det kan fort være utfordrende å skille Dagsrevyen fra God kveld, Norge, det er infotainment som gjelder og underholdningsverdi trumfer til enhver tid kvalitet. Kvalitet er en uvesentlig faktor så lenge salg er det som avgjør om noe er en suksess.
Med Bella og Bob lager bøll ønsket jeg å lage en barnebok med en klar forankring i samtiden. Selvrealiserings-foreldre og en medieregissert hverdag ligger som et bakteppe i boken. Her er det litt mediesatire, en road trip på trehjulsykkel med tilhenger: Bella og Bob legger ut på en fartsfylt ferd gjennom byen, der storebror Bob kanskje bestemmer litt for mye, han dramatiserer stadig og Bella rives med, plutselig virker alt mye mer dramatisk enn det kanskje i virkeligheten er. Snart er det NESTEN bestemt at de skal rømme til skogs. Eller, kan det være at det er mørkt der om natten …?
