Hvorfor skal man på død og liv få VITE om alt mulig ekkelt. Jeg synes det er helt unødvendig og ikke minst plagsomt å vite alt jeg vet. Jeg vil helst ikke vite om sengemidd, for eksempel. Men jeg vet om dem, for noen har sagt til meg en gang at de finnes, og da begynner jeg å sjekke ut, selvfølgelig: ”En vanlig madrass kan gi husrom til kanskje to millioner sengemidd, som forsyner seg av den sovendes avskallede hudflak,” står det å lese på Wikipedia. Herlig.
Takk skal du ha, tenker sikkert DU nå, hvis du for eksempel akkurat sitter og koser deg med et rekesmørbrød mens du leserblogginnlegg om barnebøker. Da kan jeg jo legge til at reker faktisk er omtrent som sengemidd, bare mye større. Og så spiser de ikke noe særlig med hudflak, de holder seg vel mer til bæsj. Og døde kropper som ligger og sveller rundt omkring i det ganske hav. Hvis du gjerne ville vite det. Men for all del, reker smaker godt.
Eller, jeg sier bare et ord: Stabburspølse. Ja, nemlig. Stabburspølse, heter det. Eller til nød svart salami. Ikke hestepølse, som en voksen full avopplæringstrang og skadefryd så brutalt påpekte at det egentlig burde hete, den gangen jeg var omtrent 10 og et halvt år, og akkurat hadde begynt på Kalles rideskole.
Ja, for det er jo som regel barna som får gjennomgå. En av de store sjokkene fra min barndom, ja bortsett fra kunnskapen om at jeg hadde spist store deler av slekta til Prince og Bronar og Festus nede i stallen, var når vi måtte lære om verdensrommet. Jeg skriver måtte, for det var jo ikke akkurat noe man kunne velge å la være. Og i starten var det jo rent koselig; jorda snurrer rundt og rundt, med barn på alle kanter, og sola lyser opp alt sammen. Greit nok.
Men så skulle de, ja, de voksne, absolutt vise oss hvor STORT verdensrommet er, og at det er mørkt, og tomt, og full av svarte hull, og digre meteoritter som flyr rundt og kræsjer i både det ene og det andre. Og at VI er bitte små, og ubetydelige, og ingen har styring på verdensrommet i det hele tatt, ikke de voksne en gang! Og heller ikke Kongen!
Så når jeg hadde klart å hente meg inn igjen etter verdensrom-sjokket, ja, da var det nytt tema: KROPPEN. Det kunne ha vært med undertittelen: Blod og gørr og puling og skjeletter, for det var stort sett det det gikk i. Blod og gørr og puling gikk greit. Det kunne jeg akseptere. Men det der med skjelett, som jeg kunne kjenne hele tiden, at jeg var helt monster inni… Nei. DEN kunnskapen kunne jeg fint klart meg uten…
