Godtegrisen ble årets første bildebok på Cappelen Damm. Født litt for tidlig på grunn av en stille periode på trykkeriet, men absolutt ønsket. Hvis det er en rød tråd i mitt forfatterskap, (bestående av to bildebøker) må den være dyr det rakner for. Forrige gang var det humlen, og nå er det altså grisen det går galt med.
Hvorfor så dramatisk? Kanskje nyter jeg å ta utgangspunkt i det verst tenkelige, for så å sukre meg frem til noe akseptabelt. Jeg er alltid spent på hvor langt jeg kan dra det, og denne gangen måtte det mye marsipan til for å balansere det hele. Eller kanskje er jeg bare preget av å ha vokst opp på landet med høner og kalkuner som naboer. Vi vet jo alle hvordan det ender med dem.
Den helt spesielle grisen
Det sies at man ikke skal stole på hukommelsen. Minner lyver og tiden fargelegger. Det finnes til og med mennesker som liker å smøre tykt på. Men noe som er ren fakta, er at min tante og onkel drev en grisefarm da jeg var liten. Av og til besøkte jeg mine tre fettere, den yngste er på min alder. Hans favorittgris var lille Nøffe. Den må ha vært svært spesiell, for jeg fikk hele tiden høre om hva Nøffe hadde sagt og hva den mente om ulike ting. Jeg mener å huske at dette pågikk i årevis, men det kan ikke stemme. Mine to eldre fettere snakket livlig om hva slags pålegg man kunne lage av Nøffe, og frydet seg over hvordan minstemann tok Nøffe i forsvar. Så en dag kom den store lastebilen på besøk. Den tok Nøffe med seg, og vi hørte ikke mer fra den.
Kalkuner som ikke løper hodeløse
Som barn hadde jeg en liten jobb i naboens kalkunhus. Bare et par timer innimellom etter skoletid. Der plukket jeg kalkunegg, pusset og la dem i et skap. En dag var jeg med på å lete etter mistilpassede kalkunkyllinger. De som for eksempel hadde kneleddet feil vei, eller som slet på andre måter. Vi var en hel gjeng som gikk stier i mylderet av kalkuner, på leting etter annerledeshet. Det var et bredt mangfold, så vi plukket ut en del.
Jeg halshogde de med øks på en liten bukk. Hodene rullet ned til høyre, kroppene samlet jeg til venstre. Ingen av kalkunene løp rundt hodeløse, slik jeg har hørt at høner kan gjøre som siste krampetrekning, men det er kanskje annerledes med kalkuner. Jeg sørget ikke over disse kalkunene.
Men jeg glemte aldri Nøffe. Den må ha vært svært spesiell, tenker jeg, siden min fetter savnet den slik. For griser er smarte dyr. En middels gris kan trenes opp til å snuse seg frem til sprengstoff og narkotika. På grunn av grisens manglende smidighet, har tollvesenet valgt å bruke hunder i stedet. Grisen i Godtegrisen er helt fenomenal, og kan spise med kniv og gaffel og danse disco. Jeg innbilder meg at min godtegris hadde passert tollvesenets nåløye. I alle fall på Svinesund.
Reality check
3. juledag var jeg på den årlige romjulsmiddagen hos denne grisefamilien. Vi spiste pinnekjøtt, siden de har sluttet med gris. Min fetter gratulerte meg med kommende grisebok.
-Den er basert på Nøffe, sa jeg lurt.
-Hvem er Nøffe?
Jeg ble paff. -Det er jo den fantastiske grisen det hele handler om, den som du var så glad i og som slakterbilen tok med seg?
-Mener du Pilt?
Det var Pilt den het, grisen. Ikke Nøffe. Og ikke hadde den vært særlig savnet. Ikke spesiell heller. Eller kanskje han hadde fortrengt den, for hjernen gjør slike ting. Det var ikke sjokkerende nyheter. Ikke slik at pinnekjøttet satte seg fast i halsen, men man blir gjerne litt satt ut når noe man tror har betydd mye viser seg å være delvis oppspinn. Kanskje gjør det ikke så mye. Nøffe var viktig for meg da jeg skrev boken, så den gjorde nytten sin tross alt.
Det var et hyggelig middagsselskap, og fatet med pinnekjøtt ble sendt rundt bordet. Røkt kjøtt på den ene enden av fatet, urøkt på den andre. Det var laget av lam. Ikke sau, men barnet til sauen. Vi får aldri vite det med sikkerhet, men jeg tok meg i å lure på om noen hadde grått over dette lammet. Eller om det var slik at hodet bare hadde rullet ned til høyre, helt usentimentalt. Fæle greier, ingen tvil om det. Men det smakte godt, og jeg forsynte meg flere ganger.
Godt nytt år alle sammen!
