Nå får norske lesere igjen gleden av å bli kjent med Bill og hans søster Bolla, som ikke er som alle andre. Gunilla Bergströms Boka om Bill og Bolla gis ut på nytt, gjendiktet av Gudny Ingebjørg Hagen.
Et annerledes barn
I 1969 fikk Gunilla sitt første barn, Pål. De neste årene ble fylt med glede og barnlig lek, men i 1972 ble hennes verden snudd på hodet da hun fikk sitt andre barn, datteren Boel.
Det har hendt!
Fra Boka om Bill og Bolla
Det er sant!
Nå er det virkelighet!
Det hendte i natt!
Ja, det som hendte var at …
(søte sekunder, det var som et UNDER!)
… alle var spente
… så ble det født en jente!
Gunilla og mannen var svært lykkelige over å ha fått et barn til, men med tiden forstod de at alt ikke var som det skulle. Boel var slappere enn andre barn, og reagerte svært lite på lyder og tilnærminger fra foreldrene.
Det viste seg at Boel hadde en funksjonsnedsettelse.
En vanskelig tid
Gunilla Bergström har tidligere fortalt at denne oppdagelsen rammet henne hardere enn hun likte å innrømme. Hun hadde selv tenkt at hun ville håndtere en slik situasjon uten problemer, men da det ble en realitet, klarte hun ikke å leve opp til sitt eget selvbilde. De neste årene ble svært vanskelige. Alt handlet om å passe på Boel, slik at hun ikke raserte hjemmet eller skadet seg.
– Det aller vanskeligste var at man ikke fikk noen kontakt med henne, ikke nådde frem, uansett hvor mye man prøvde. Det føltes så dårlig, så bittert. Jeg husker at jeg tenkte: Hun må gjerne ha en funksjonsnedsettelse, så lenge hun behøver meg. Men hun ignorerte meg jo! Jeg følte meg så uberettiget! fortalte Gunilla i et intervju med svenske VeckoJournalen i 1980.
Oppi alt dette levde Pål. Han var stolt over sin lillesøster, og beskyttet henne etter beste evne. En dag ble det likevel klart at heller ikke Pål hadde det så lett. Gunilla hadde lovet sønnen at de skulle på kino, og Pål gledet seg veldig. På vei til kinoen slo Boel seg vrang, og de måtte avbryte hele turen. Da de kom hjem, sa Pål til moren: «Jeg skulle ønske at Boel var død». Dette ble et vendepunkt for Gunilla.
Vendepunktet
Episoden fikk Gunilla Bergström til å innse to ting. For det første forstod hun at det krevde sitt å være et barn med et søsken som krevde all oppmerksomhet. I tillegg skjønte hun at hun måtte endre sitt eget perspektiv på livet, og prøve å se ting fra Boels ståsted. Var hun ikke egentlig ganske fornøyd og glad? Det var Gunilla og mannen og Pål som var sinte og lei seg. Var det verdt at tre mennesker gikk til grunne, når det likevel ikke gjorde Boel noe bedre?
Boel bodde hjemme til hun var nesten fire år, og selv om det var en tung avgjørelse å la henne flytte på pleiehjem, innså den vesle familien raskt at det var det eneste riktige. Både Gunilla og ektemannen var utbrente, og de klarte ikke å redde ekteskapet. Selv gikk Gunilla inn i en dyp depresjon som varte i et og et halvt år.
Datteren kom hjem på besøk og i ferier, og selv om det tok lang tid, fikk Gunilla omsider den bekreftelsen hun så lenge hadde lengtet etter. Datteren kunne lene seg mot henne for å få en klem, og ga endelig uttrykk for at hun behøvde sin mor.
Hyllet for åpenhet
Forholdet mellom de to barna er inspirasjonen bak bøkene om «Bill og Bolla». De handler om to søsken, der den ene har en funksjonsnedsetting – akkurat som forfatterens egne barn. Gunilla beskriver denne dynamikken med mye humor og varme, og trekker fram situasjoner som oppstår rundt annerledeshet, hele tiden med kjærlighet og glimt i øyet.
Bøkene om Bill og Bolla var unike da de kom på 70-tallet. Det var langt fra vanlig at barnebøker beskrev vanskelige situasjoner på denne måten. Gunilla ble hyllet for sin åpenhet og sitt verdifulle bidrag til normalisering av funksjonsnedsettelser hos barn.
– Jeg vil minske kløften mellom barn og voksne. Vise at vi er ganske like i alle situasjoner. Det er bare det at vi er større og vant til å holde maska, ikke vise følelser, sier Gunilla i det nevnte VeckoJournalen-intervjuet, som hadde overskriften «Her er hun – rikskjendisen Albert Åbergs mamma … som også tør å skrive morsomt om barn med utviklingsforstyrrelser!»
Det viktigste for Gunilla Bergström som forfatter var alltid at bøkene hun skrev var morsomme. Kanskje spesielt ble dette viktig i arbeidet med bøkene om Bill og Bolla, hvor temaet barn med atferdsforstyrrelser var såpass tungt og tidvis sårt.
