Sommeren 2012 gikk jeg veldig mye rundt i skogen og passet meg for hoggorm. Jeg går mye rundt i skogen hele året, jeg altså, ja bortsett fra på søndager, da. De som har fast jobb resten av uka, er i skogen på søndagene. Og det er jo de fleste. Det blir for trangt. Da holder jeg meg unna. Men alle de andre dagene trasker jeg rundt, èn, kanskje to timer, lufter de to hundene mine, og går og tenker på bok.
Hva skal jeg lage bok om nå da, tro, tenker jeg vanligvis. Og det gjorde jeg der jeg gikk rundt sommeren 2012 også. Men aller mest så jeg etter hoggorm å passe meg for.
Det flommet nemlig over av hoggorm i skogen i fjor sommer. Det stod det i avisen, ja nesten hver dag en periode.
”Verste hoggorm-år i manns minne!”, ”Ekstra grusomt ille mye hoggorm i år”, ”Jeg er ikke bitter, sier Hans-Olav. Overlevde så vidt Hoggorm-angrep i Oslomarka”. Sånne overskrifter stod det.
Litt utpå sensommeren begynte jeg å spørre meg selv: Hvor blir det av dem, egentlig? Hoggormene, altså. Jeg hadde ikke sett én eneste én, hele sommeren. Jeg så mye annet rart i skogen; stålormer, salamandere, bæreposer med smugler-sprit, kattelik, rådyr og grønne hakkespetter. Men ingen hoggorm, altså.
Er det bare jeg som er skikkelig dårlig til å se hoggormer, tenkte jeg. Det kunne ikke stemme. Jeg som kan spotte en liten gul kantarell på 80 meters avstand. Jeg måtte da vel klare å få øye på en svær, feit morderslange med sikk sakk over hele ryggen! Som attpåtil skulle ligge og gape midt på stien. Ja, sånn som de gjorde på bildene i avisen.
Da slo det meg, ja, det var så innlysende at jeg måtte klaske meg selv i pannen:
Hoggormen er bare i skogen på søndager! Ja, når jeg ikke er der! Det er på søndagene de dingler i trær, legger seg på tvers av stien, gaper etter bein og poserer for fotografene.
Og ellers i uka; ja, da er de nok på jobb.
Tenkte jeg.
Og så ble det bok:
