Jeg fikk ideen til Naboen er en heks for mange år siden. Da hadde jeg en gammel nabo som gjorde meg nervøs hver gang hun passerte på veien. Jeg tenkte at en dag faller hun død om ved porten vår. Hvis jeg da er alene hjemme, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med henne. Heldigvis skjedde det ingenting mens vi bodde der. Men nå er hun brukt i en bildeboktekst.
Arbeidet med boka startet for halvannet år siden. En enkel tekst har fått utviklet seg i retninger jeg i liten grad har hatt kontroll på. Det er ofte det som skjer når jeg lager bøker sammen med flinke folk. De tar over prosjektene og da glemmer jeg nesten hvordan det begynte.
Lene (Ask, red.anm.) var intet tilfeldig illustratørvalg til denne teksten. Jeg har tidligere jobbet med mange av de illustratørene jeg liker aller best. Lenes illustrasjoner har jeg vært begeistret for helt siden den første boka hennes om Hitler, Jesus og Farfar. Jeg liker de miljøene hun ofte forteller historiene fra. Når jeg blar i bøkene, tenker jeg at de stedene hun tegner er hentet fra en virkelighet. Det er som om hun i noen av prosjektene har manglet fantasi. Jeg tror det er denne mangelen som gjør bildene så spennende. Ofte ser jeg at virkeligheten er blitt liggende igjen i tegningene. En slik virkelighet tenkte jeg kunne være spennende å kombinere med en barneboktekst om ei heks.
Da jeg skrev teksten hadde jeg altså en tydelig tanke om hvordan Lene illustrerer. Jeg ville legge teksten tett opp til en virkelighet hvor leseren lett kunne tro at hovedpersonen fantaserer. Da vil leseren kanskje bli i tvil om heksen fins i boka. På den måten kunne det oppstå et spennende samspill mellom virkelighet og fantasi. Er det en heks eller er det bare en veldig gammel nabo hovedpersonen i boka spionerer på?
Jeg lot selvfølgelig være å styre hvordan Lene skulle tegne boka. Men jeg la merke til at nabolaget hennes gradvis vokste fram i bildene.
Jeg har sett bilder fra der Lene bor.
Jeg har tenkt at den gryta som putrer på komfyren er en typisk gryte som Lene kunne ønske seg.
Jeg har hørt at naboen hennes har fått montert en rullestolheis på rekkverket i oppgangen, akkurat som i boka. Den blokka handlingen foregår i likner mistenkelig på Lenes nabolag slik jeg kan observere det på Google map. Kanskje jeg i løpet av våren må ta meg en tur til Sinsen for å sjekke om trærne står som i boka og om nærbutikken er innredet med frysedisk og en osteavdeling like ved siden av.
Bla litt i Naboen er en heks:
Denne måten å lage bøker på er en spennende prosess. Utgangspunktet er altså en tekst jeg mister kontrollen over når illustratøren går i gang. Lene har gjort boka til sin egen. Vi har selvfølgelig møttes og diskutert detaljer. Geir Nummedal som er redaktøren vår har også hatt mange innspill. Likevel har jeg forsøkt å påvirke prosessen minst mulig. Arbeidet med bok har tatt slike vendinger som ofte skjer i et bra samarbeid. Boka går inn i det ukjente. Skal et slik samarbeid fungere må jeg være villig til å løpe etter for å justere på teksten til slutt. I en perfekt prosess skal det i etterkant være vanskelig å se hva som kom først. Heksen eller teksten? Men nå har jeg jo avslørt det.
