Karsten og Petra feirer 30-årsjubileum i år. De første bøkene om de to bestevennene fra Duestien barnehage ble utgitt i oktober 1992 på J. W. Cappelens Forlag. Siden den gang har vi blitt godt kjent med både dem og kosedyrene deres, Løveungen og Frøken Kanin, gjennom både bøker, filmer, teater og TV-serier.
30 år som barnehagebarn, det må vel være rekord?
Alle har en femåring inni seg
I den første boken er Karsten fire år, han ligger våken og grugleder seg til å begynne i barnehagen. Nå, tredve år senere, fyller han snart seks.
– Jeg husker veldig godt hvordan det var å være barn, det gjør jeg. Jeg tror jeg har ganske god kontakt med den femåringen, eller nesten seksåringen, som jeg har inni meg, sier Tor Åge Bringsværd.
Han og illustratør Anne G. Holt sitter under ett av de mange trærne i hagen hans i Hølen, bladene har begynt å bli gule. Lufta er småkjølig, men Tor Åge har lagt ned forbud mot teppe, det tar seg ikke ut på film.
– Vi bærer jo rundt på alle de personene vi en gang var. Vi er ikke bare den vi er nå, men også alle de som vi har vært. Det gjelder da å holde kontakten med den minste i oss. Jeg er glad for at jeg har et godt forhold til den nesten seksåringen jeg har inni meg, fortsetter forfatteren.
Ordentlige barn, ikke karikaturer
Det var forlaget som kontaktet Bringsværd med et ønske om å lage en serie med høytlesningsbøker for små barn, som skulle inspirere til samtale.
– De ville gjerne ha en gjennomgangsfigur, det kunne være hva som helst. En katt, eller en giraff, eller en flodhest, eller en bjørn, hva som helst!
Tor Åge foreslo to barnehagebarn, og slik ble Karsten og Petra født. Eller, ikke helt, for ingen visste ennå hvordan de så ut.
– Det er vanskelig å tegne ordentlige barn. De fleste tegner karikaturer av barn, sier Tor Åge, som husker at de gikk gjennom mange illustrasjoner før de kom til Annes. Da så de med en gang at det var Karsten og Petra.
– Anne tegner ordentlige barn, og det er en gudegave.
Anne, på sin side, hadde ingen anelse om hvem forfatteren var.
– Jeg ble veldig fornøyd da det ble avslørt at det var deg, sier hun til samarbeidspartneren gjennom tredve år.
Et barnebokunivers av vennskap og trygghet
Her, under epletreet, er det lett å glemme verden utenfor. Med unntak av bilen som står parkert i oppkjørselen, kunne det like gjerne vært 1970 eller 1992, som 2022. Her føles det trygt, og trygghet er også selve ryggraden i bøkene om Karsten og Petra. Trygghet og vennskap.
I bøkene er det, med unntak av et videokamera, noen gammeldagse hustelefoner og en laptop av merket Banana, få tidsmarkører. Dermed oppleves historiene like aktuelle nå som den gang (og sikkert om 30 år også) – en suksessoppskrift som gjør at små og store lesere fortsatt trykker Karsten og Petra til sitt bryst.
– I dag er det de barna som ble lest for som små, som leser de samme bøkene for sine barn. Ikke bare det, jeg tror faktisk det er tre generasjoner som leser!
Tor Åge syns det er noe av det aller hyggeligste man kan oppleve som forfatter.
– Det at en bok kan overleve i flere tiår sånn, det er hyggelig og spesielt.
30-årsjubileum for et knirkefritt samarbeid
Tor Åge og Anne sitter sjelden sammen når de arbeider med en bok, begge jobber best alene. Samarbeidet er preget av gjensidig respekt og tillit, det er lett å se. I tredve år har de sendt Karsten og Petra frem og tilbake mellom seg, og på den måten tryllet frem utallige historier om alt fra Luciafeiring til flytting og voksen kjærlighet – og de har ikke tenkt å gi seg med det første. Hvorfor skulle de det?
– Det går alltid knirkefritt, vi blir alltid enige, sier Anne. Det er aldri noe problem med de bøkene, med det samarbeidet vårt.
– Sånn skulle det vært med flere ting, svarer Tor Åge ettertenksomt under epletreet.
Barnehagebarna som aldri blir voksne
At tiden går saktere i Karsten og Petras univers, er det ingen tvil om. På spørsmål om han noengang har lekt med tanken om å skrive Karsten og Petra inn i voksenlivet, svarer Tor Åge et bestemt nei.
– De skal være nesten seks. De er heldige på den måten, altså.
Anne stemmer i.
– Vi har jo ikke tenkt at de skulle bli noe eldre, det har vært planen hele tiden. De skal være barnehagebarn.
– Jeg er helt misunnelig, sier Tor Åge. Jeg skulle gjerne vært nesten seks, jeg og!
Gratulerer med 30 år, Karsten og Petra!
