Det er mye å passe seg for
Hovedpersonen i Lykke og ulykken er lille Lykke. Pappa lærer Lykke at hun må passe seg for svarte katter, at det betyr ulykke å gå under stiger og at man aldri må slå opp paraplyen innendørs. Det er mye å passe seg for, mye som kan bety ulykke. Når det flytter inn en svart katt i oppgangen, blir det for mye for pappa. Neste morgen er han borte. Har han reist for å lete etter regnbuen, tro? Trygge farmor dukker opp og tar med seg Lykke hjem. Lykke leter etter firkløvere som skal bringe lykke! Og akkurat idet hun finner en firkløver, kommer pappa tilbake. Kanskje måtte han reise bort for å bli frisk? Og kanskje har både pappa og Lykke lært at det er ganske slitsomt å la lykkebringere og ulykkestegn styre livet?
– Gratulerer med ny bok – Lykke og ulykken! Hvordan føles det?
– Fantastisk.
– Lykke bor alene med pappa som brått forsvinner. Farmor trår til. Pappa kommer tilbake. Men vi får aldri vite hva som egentlig skjedde… Dette er på et vis en fortelling som ender godt, men som samtidig berører alvorlige ting og etterlater ubesvarte spørsmål. Kan du si litt om historien du forteller?
– Jeg ville skrive om overtro for barn, og jeg ville ha med så mange overtro-tegn som mulig i teksten og i bildene; svart katt, hestesko, firkløver, regnbue, stjerneskudd. Ut av dette temaet dukket Lykke og pappa opp. Etter hvert ble det en historie om hvordan Lykke og pappa overvinner det de er redde for og frigjør seg fra overtroen som har hindret dem i hverdagen.
– Pappa blir brått borte. Hvordan ønsker du at barn skal oppfatte det?
– Jeg tror noen (voksne?) kan tenke at pappa forsvant til et sted hvor han fikk hjelp med det psykiske. Men Lykke tror han dro for å lete etter regnbuen, det er god nok forklaring for henne. Hun stoler på at han kommer tilbake. Lykke spør likevel farmor om hvor han er, men farmor vil ikke si det. Hun er litt gammeldags og vil beskytte Lykke mot det vanskelige ved ikke å snakke om det, og lar henne leve i troen på at pappa dro for å lete etter regnbuen. Heller ikke pappa forteller hvor han har vært når han kommer tilbake. Men vi vet ikke om han har vært innlagt. Jeg tenker at hvis noen har behov for det, kan de gjerne ha samtaler rundt slike vanskelige ting etter å ha lest boken.
– Dette er din fjerde egne bok, men du har illustrert utallige bøker for andre forfattere. Hvordan er det å ha «full kontroll», å beherske både tekst og bilde kontra det å være underlagt en annens tekst?
– Jeg føler meg ikke «underlagt» en tekst, egentlig. Dersom det er en tekst jeg liker, tar jeg den til meg og føler jeg gjør den til «min» når jeg illustrerer den. Forskjellen når jeg skriver selv er at da starter hele ideen fra eget hode.
– Du har nylig fullført NBIs forfatterutdanning, som mange skryter av og som har fostret en rekke debutanter og flere nå etablerte forfattere. Hva var din motivasjon for å søke deg inn? Og kan du fortelle litt om dine erfaringer og opplevelser underveis?
– Min motivasjon for å søke meg inn var at jeg hadde så mange ideer, men ikke fant ord for å uttrykke dem. Jeg ønsket også å skrive lengre tekster for barn og ungdom. Jeg trodde jeg ville lære det på NBI. Jeg trodde jeg ville få bedre selvtillit på det å skrive. Og begge deler skjedde.Vi lærte også mye dramaturgi og oppbygging, og var innom mange forskjellige sjangere. Noe av det morsomste var å kopiere andres måter å skrive på. Jeg sammenligner det med hvordan vi kopierte kunstverk da jeg gikk på Kunst- og håndverksskolen. Ved å kopiere andres tekster, forstod vi uendelig mye mer av oppbyggingen, språket, linjene, komposisjonen, enn om vi bare hadde lest.
Vi lærte også en del om litteraturformidling. Det er et så utrolig viktig område at jeg håper det kan bli et eget studium på NBI. Jeg gikk ellers i en veldig fin klasse. Vi heiet på hverandre og gjør det fortsatt.
– Lykke og ulykken er kanskje et resultat av din «profesjonalisering» i forfatterrollen? Var det noen forskjell på å jobbe frem en bok før du kastet deg ut i forfatterstudiet og etter?
– Nå vet jeg mer om hva jeg driver med. Det er forresten «feil» å si «at jeg kastet meg ut i forfatterstudiet». Jeg vil heller si at jeg presset meg inn. Jeg søkte flere ganger, kom ikke inn, men ga ikke opp! Jeg ville inn! Når jeg i dag ser på hvilke tekster jeg sendte inn de første gangene jeg søkte, skjønner jeg godt at jeg ikke kom inn.
– Har studiet forandret deg som leser?
– Ja, for på en måte har kunnskapen ødelagt leseropplevelsen min. Når jeg leser en bok nå, etter alt vi har lært om oppbygging og dramaturgi, ser jeg etter slikt mens jeg leser. Før kunne jeg bare nyte. Men kanskje det stabiliserer seg etterhvert som kunnskapen blir eldre. Jeg ville ikke vært den foruten. Jeg har lært mange fine begreper om på det å skrive og lese. Det gjør at jeg ikke lenger ser ut som et spørsmålstegn når litteraturvitere og andre vitere bruker disse ordene.
– Har du et personlig «prosjekt» med tanke på ditt fremtidige forfatterskap?
–Jeg ønsker å skrive og tegne for barn. Jeg holder også på et manus som er ment for ungdom, der deler av manus er tegneserie. Det er første gang jeg prøver meg på denne sjangeren. Det er kjempegøy og vanskelig. At deler av historien blir tegneserie, er utrolig befriende og overraskende – nært beslektet med skriving. Jeg er også i startgropa på noe som kanskje kan bli en spennings-/humorserie for 8-10-åringer. Men ingenting av dette er antatt. Enda.
– Siden du har vært involvert i utallige bokprosjekter – er det et prosjekt du husker med spesiell glede? Da med unntak av Lykke-boken.
– Glede? Da må det være Du tror det ikke før du får se det skrevet av Ingeborg Eliassen og illustrert av meg. Teksten består av en fantastisk herlig historie på rim, der alt foregår på en laaaang kjøkkenbenk, noe som inspirerte meg til å lage noe så uvanlig som en leporell, en trekkspillbok! Både redaktør Pia og forfatter Ingeborg tente på ideen, og heldigvis gjorde også produksjonsavdelingen det. Etter at boka kom ut, har Ingeborg og jeg vært på flere bibliotek i Oslo og Bergen, der vi har hatt et opplegg for og med barn rundt denne boka. Veldig gøy! I april drar vi på en liten turne igjen, da til Trøndelag.
– Har du noen litterære forbilder?
– Jeg liker veldig godt bøker av blant andre Gro Dahle, Tove Jansson, Endre Lund Eriksen, Wolf Erlbruch, Bjørn Arild Ersland og Erlend Loe.
– Har du et personlig «prosjekt» med tanke på ditt fremtidige forfatterskap?Og illustratører du beundrer?
– Jeg liker veldig godt illustrasjonene til Tove Jansson, Iben Sandemose, Fam Ekman, Sara Fannelli, Wolf Erlbruch, Øyvind Torseter, Kitty Crowther, Joanna Hellgren, men også flere andre.
– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av Lykke og ulykken?
– Jeg blir veldig glad hvis jeg får en anmeldelse eller to eller tre. Jeg håper jo selvfølgelig at de er gode. Men det viktigst er likevel at barna liker den. Hvis de voksne liker den også, er det bra, da vil de kanskje lese den for barna. Om de leser den på et annet plan, som en bok om en pappa som sliter psykisk, er det greit, men først og fremst er dette en bok om Lykke og hennes opplevelser, og det håper jeg barna liker.
