Vanlige folk pleier å sove klokken fire om morgenen. Men på Pettersens soverom var det en som ikke var som vanlige folk, og det var katten Findus.
Litteratur fører gjerne til erkjennelse. Dette lille utsnittet fra Katten flytter ut minnet meg om at jeg har mye til felles med katten Findus. Når vanlige folk sover, har jeg stått opp og stilt meg på hodet. Og før jeg står opp, planter jeg gjerne føttene i hodegjerdet eller stiller meg i bro. Heldigvis er sidemannen mer stoisk enn Petterson.
I Katten flytter ut ender det, som tittelen røper, med at katten må sove et annet sted. En katt må nemlig gjøre morgengymnastikken sin med det samme han våkner. Findus er urokkelig. Og Petterson er urokkelig på at gubber må få sove i fred om morgenen. Dermed får Findus et eget skur i hagen.
Men er lykken dermed gjort? Eller er det slik – for å stille et ledende spørsmål – at det beste er å inngå kompromisser? Jeg heier i alle fall på det siste. Og det er jo her kommunikasjon er så viktig.
I likhet med Findus kan jeg aldri bli annet enn A-menneske. Men da får både katten og jeg forsøke å leve ut våre tilbøyeligheter på en skånsom måte for omgivelsene.
