Jenny Jordahl er en prisvinnende illustratør og tegneserieskaper, og er fast miljøspaltist i Aftenposten junior. Hannemone og Hulda er hennes debut som forfatter. Men hun har samarbeidet med forfatteren Marta Breen om flere utgivelser som illustratør, blant annet 60 damer du skulle ha møtt (Manifest 2916) og F-ordet, som ble tildelt Kulturdepartementets fagbokpris for ungdom i 2015. Neste år kommer de to med boken Kvinner i kamp, en faktabok for barn.
Hannemone og Hulda – to som finner hverandre
Jenny Jordahls fargerike debutbok stiller spørsmål ved det bestående på en humoristisk og klok måte. Vi møter Hannemone og Hulda, som er henholdsvis havfrue og hulder, og lever med andre havfruer og huldre. Den ene i skogen og den andre i havet. En gang i året er det duket for fest, og alle skal finne seg en make. Huldre kan velge mellom tømmermenn og skogsmenn. For havfruene er det sjømenn som gjelder. Verken Hannemone eller Hulda finner noen som passer, inntil de finner hverandre…
Fabel-aktig debutbok
Du er prisbelønt sammen med Marta Breen for det felles bokprosjektet, F-ordet, og du har fått mye oppmerksomhet rundt dine tegneserier og ulike illustrasjonsoppdrag. Hvordan kjennes det å utgi en egen bildebok?
– Det er jo så klart skikkelig stas! Da jeg var student, før F-ordet og de andre prosjektene, hadde jeg det som et slags livsmål å gi ut en barnebok – og aller helst et eventyr. Jeg er veldig glad i fabler og sagn. Det kjennes jo stort å ha fått det til.
– Hannemone og Hulda er jo nærmest som en fabel. Hannemone er havfrue og Hulda er, ikke uventet, en hulder. Hvordan fikk du ideen til historien og til typegalleriet?
– Jeg er jo, kanskje ikke så overraskende, veldig opptatt av damer og kjønnstematikk. Så det var helt selvfølgelig for meg at boka måtte inneholde tøffe og artige damer i en eller annen form. Da jeg var barn var jeg veldig fascinert av huldre og havfruer, eller sirener som de også heter; Mytiske kvinner som lokker menn ned i dypet og underverdenen. Som voksen har fascinasjonen gått litt mer over i irritasjon over disse vakre fristerinnene som bare lokker til seg menn. De er jo ganske ensidige. Det fikk tankene til å spinne. For det må jo finnes skeive havfruer. Og kanskje havfruer og huldre ser like forskjellige ut som alle artene i havet og i skogene? Hvordan oppfører de seg? Hvordan er de mot hverandre? Så jeg satte meg fore å lage en helt ny og, i følge meg selv, mye mer realistisk fremstilling av havfruer og huldre. I min historie er de heller ikke så kjipe at de lurer menn inn i en sikker død.
Fra sakprosa, serier og striper til fiksjon
– Boken representerer et sjangerskifte for deg. Hvordan har det vært?
– Det har vært både moro og utfordrende. Tidligere har jeg jobbet mye med sakprosa i tegneserieform, kortere selvbiografiske serier og humorstriper, så dette har vært en helt annen oppgave. Det er nytt for meg å skrive ut fra fantasien. Det har vært spennende å ikke måtte forholde seg til virkelighetens begrensninger, og heller skape en egen historie der jeg står fritt til å fortelle hva jeg vil. Men med så mange muligheter er det jo vanskelig å begrense seg. Jeg kunne jo skrevet hel roman om Hannemone og Hulda.
En bok om kjærlighet og mangfold
– Dypest sett handler denne historien om å finne kjærligheten på egne premisser og være tro mot egen legning. Kan du si litt om dette?
– Da jeg kom på ideen om en hulder og en havfrue som forelsket seg, forhørte jeg meg litt rundt i det skeive miljøet om hva slags skeiv barne- og ungdomslitteratur som er utgitt. Jeg fikk høre at det har kommet ut relativt lite. Det er jo veldig synd, for litteraturen bør gjenspeile det store mangfoldet samfunnet består av. Jeg fikk også inntrykk av at de fleste av historiene handler om å møte motstand. Jeg ville at min historie skulle være en positiv fortelling om skeiv kjærlighet. At det skal være en bok man blir glad av. Jeg synes jo egentlig at boka i bunn og grunn handler om mangfold. Alle karakterene i boka er helt forskjellige, og det er det de verdsetter høyest.
– Du har erfart at det knapt finnes barnebøker som tar opp homofili, eller spesifikt det at to jenter forelsker seg i hverandre. I boken møter vi dem som henholdsvis en havfrue og en hulder. Hvorfor valgte du å «kamuflere» dem på denne måten?
– Ideen var jo å lage en ny vri på gamle sagn og havfruer og huldre, og det må jo selvfølgelig finnes havfruer og huldre med ulik seksuell legning.
Likestilling, likeverd og fordommer
– Mange liker å tro at likestilling og aksept for ulik seksuell legning er en selvfølge i vår tid. Hva tenker du om det?
– Det er som du sier, at vi liker å tro det. Det hadde jo vært så fint om alle reagerte som Jonas i Skam da Isak kom ut. Han er bare opptatt av kompisen sin, ikke legningen hans. Om han liker gutter eller jenter har ingen ting å si. Men det er ikke alltid sånn, dessverre. Det er for eksempel ikke mange år siden likekjønnet ekteskap var forbudt i Norge. “Homo” er fremdeles et hyppig brukt skjellsord. Det er fortsatt mange som opplever skam eller usikkerhet knyttet til egen legning, og for mange oppleves det vanskelig å stå fram. Det handler om frykt for hvordan andre vil reagere. Heteronormen eksisterer i beste velgående. Usynlige regler for hva som er “normalt”. Det forventes fremdeles at alle er hetero. Bryter man reglene, vil man ofte få reaksjoner og måtte forklare seg. Så selv om kunnskapen og forståelsen har økt, og det er enklere å være homofil i dag enn tidligere, har vi fortsatt en vei å gå.
Ønsker større variasjon i litteratur for barn om mangfold i enhver forstand
– Hva tenker du om voksnes formidling til barn av variasjonene som finnes om kjønnsidentitet og –legning?
– Jeg ønsker meg jo større variasjon i barne- og ungdomslitteraturen på alle felter. Bakgrunn, legning, kjønn, hudfarge… alt!
De fleste historiene for barn og unge vi ser i dag handler stort sett om folk som er ganske like. De er hetero, hvite, cis, har nesten lik bakgrunn, og oppfører seg relativt likt. Det gjelder forøvrig for annen litteratur også. Film og TV er ikke bedre. Jeg tenker det er viktig å formidle til barn at mangfoldet er større enn det, for å skape aksept og forståelse tidlig. Det er viktig at vi voksne som skriver er bevisste på å fortelle ulike historier. Det fineste hadde jo vært om skeive bøker var en helt naturlig del av spekteret som barn leser.
– Er det her din bok kommer inn? Som en slags folkeopplysning for de yngste?
– Jeg håper jo at Hannemone og Hulda kan gjøre barn litt mer bevisste. Men min bok forteller jo bare én historie, og favner ikke alt. Det er mange andre historier som også bør fortelles for å få et dekkende bilde.
Om å samarbeide med seg selv
– Du er hva man kaller et «multitalent» siden du både er forfatter og illustratør. Mange misunner dere som har det på den måten. Kan du fortelle litt om hvordan det er å «samarbeide» med seg selv om tekst og bilde?
– Jeg blir ikke alltid helt enig med meg selv. Jeg er glad i å leke med ord og formuleringer, så jeg blir ofte revet med og skriver ganske langt. Samtidig vil jeg at illustrasjonene skal fortelle mye av historien på egenhånd, slik at det ikke trengs så innmari mye tekst. Den skrivende delen og den tegnende delen av meg sloss litt om oppmerksomheten. Men de ble enige til slutt. Jeg synes boka endte opp med en ganske fin balanse mellom tekst og illustrasjon.
Litterære forbilder
– Norske bildebøker holder et høyt nivå. Mange er prisbelønte i inn- og utland. Har du noen forbilder i så måte?
– Jeg har ikke lest så fryktelig mange billedbøker, men prøver å holde meg oppdatert på hva blant annet Inga Sætre, Lene Ask, Anna Fiske og Kaia Dahle Nyhus holder på med. De er råflinke. Jeg er også veldig glad i Tore Hansens stil. Huset på den skarlagensrøde sletten er min favorittbok. Men min største inspirasjon er nok finske Tove Jansson og hele Mummi-universet. Historiene er så koselige, skumle, alvorlige, merkelige og vakre på en gang – fulle av livsvisdom.
… min største inspirasjon er nok finske Tove Jansson og hele Mummi-universet.
Forventninger og fremtidsplaner
– Hvilke forventninger har du når boken din nå skal ut i verden og møte anmeldere, bokhandlere og sitt publikum?
– Det er jo sånt man egentlig ikke tør å tenke på. Men jeg håper jo at dette er en bok som gjør folk glade! Og så håper jeg den gir foreldre og barn en mulighet til å snakke om forelskelse og tiltrekning.
– Har det gitt mersmak å utgi egen bok? Har du i så fall noen planer for nye prosjekter du kan røpe?
– Jeg har noen tanker og ideer, men ingen ting helt konkret enda. Jeg sitter med to bokprosjekter som må bli ferdige før jeg kan sette meg ned å tenke på noe nytt. I mellomtiden kan jo folk glede seg til en ny bok fra Marta og meg som forhåpentligvis kommer i mars. Den handler så klart om damer og kvinnesak den også. I tillegg er klimajournalist Ole Mathismoen og jeg i gang med en samlebok av tegneserien Grønne greier, som skal ut til våren.
… jeg håper jo at dette er en bok som gjør folk glade! Og så håper jeg den gir foreldre og barn en mulighet til å snakke om forelskelse og tiltrekning.
