Sebastian Krogh Eidbo (f. 1990) debuterer i disse dager med Hvor er hjernen, en crazy liten bok for de aller ferskeste leserne, med forfatterens egne illustrasjoner. Her møter vi Victor, som ikke bare er et monster, men er også en skikkelig rotekopp. Når han og pappa skal dra på skolen oppdager Victor nemlig at han har rotet bort hjernen sin! Boken er en såkalt Løvunge, med en monsterartig og grøssende vri, og inngår i lettlestserien Leseløver.
Sebastian er utdannet tekstforfatter fra Westerdals og har også studert litteratur ved UiO. Han har jobbet «litt rundt omkring» som frilanser, blant annet et år som manusforfatter for Det er lov å være blid-redaksjonen i TV2 med Else Kåss Furuseth.
– Gratulerer som barnebokdebutant! Hvordan kjennes det å få sin første utgivelse i hånden?
– Tusen takk. Det føles ganske flott. Selv om det er en ganske liten bok så er det noe eget med å se drodleriene sine masseprodusert og satset på av et forlag. Særlig når jeg også står bak forsiden. Den gjør seg godt i glanset format.
– Som utdannet tekstforfatter er du skrivevant. Hvordan har du hatt nytte av dette i arbeidet med boken?
– Nå startet faktisk boka som en oppgave på Westerdals, så den er bokstavelig talt en del av tekstforfatterutdanningen min. Jeg fikk hjelpsomme tilbakemeldinger derfra før jeg tok den til forlaget. Jeg liker å tro at den både fungerer for barn som tar den «at face value», og for voksne som tar den mer som en teit parodi på billedboksjangeren. Det har nok en del å gjøre med at jeg ville få medelevene mine til å le. Jeg kan glede lesere av dette intervjuet med at jeg lyktes!
– Du er ikke profesjonell illustratør, men har vist deg som en habil tegner som også har illustrert din egen bok. Hvordan var prosessen fra idé til ferdig bok, siden du ønsket å levere både tekst og illustrasjoner?
– Tekst og tegning var ganske sammenvevd. Boka er opprinnelig nærmest improvisert fram, der jeg startet med den grunnleggende ideen, og så tegnet side for side og la til teksten underveis. Når han (NB! Spoiler!) finner en grillkylling inne i hodet, så var det rett og slett noe jeg tegnet inn for gøy og tok det videre derfra.
– Du serverer en ganske absurd fortelling om Victor, som roter bort hjernen sin. Hvor kom ideen fra?
– Jeg tror ideen dukket opp som en parodi på bilde-/pekebøker som stiller spørsmål av typen «Er det sånn man gjør [helt ordinær enkel ting]?» og du nærmest hører barnet i hodet svare «Neeeeeeei!» Så da falt det naturlig å skape en hovedperson som er så dum som det overhodet går an, ved å ta bort hjernen hans. Som en bonus endte vi opp med et av århundrets hittil mest gripende litterære mysterier.
– Har du et mål med historien din utover å underholde de yngste leserne?
– Som sagt ønsker jeg gjerne å underholde de eldre leserne også. Jeg framførte hele boka som PowerPoint-presentasjon under lanseringsfesten til barnenummeret av Kamilla til relativt stor suksess, og det var veldig gøy. Når det gjelder de mindre barna så vil jeg gjerne lage noe som bare er dust og morsomt og ikke prøver å prakke på dem noe pedagogisk budskap i det hele tatt. Og gjerne er litt morbid. Jeg tror barn setter pris på det, om ikke de vet hva ordet betyr.
– Jeg har forstått at du selv har et nært forhold til bøker og til lesning. Har du noen litterære favoritter? Forbilder?
– Definitivt Ulf Løfgrens Ludde og den rampete bamsen.
– Hadde du tenkt boken din som en Løveunge? Altså en bok for barn som er i ferd med å lære seg å lese eller nettopp har løst koden?
– Steffen Sørum viste noen Løveunger da vi hadde ham som gjestelærer på Westerdals, og det var definitivt den sjangeren jeg lot meg inspirere av. Samtidig så hadde jeg ikke selv noe forhold til Løveungene før det, så den er nok vel så inspirert av andre ting jeg leste som liten, ala Tassen og Ludde og sånne pekebøker for de aller minste. Er det noen andre som husker Ludde? Det var ganske bra greier.
– Var det opplagt at den første boken din skulle være en barnebok?
– Ikke egentlig. Jeg har ambisjoner om å gi ut noe for de litt eldre på et tidspunkt også, men det krever nok en del mer jobb på skrivesiden, om ikke på tegnesiden. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at barneboka ble ferdig først. Når det er sagt så viser det seg jo at tegneferdighetene mine er akkurat så naive, klossete og selvvlærte at de passer perfekt som barnebokillustrasjoner, så kanskje er det bare jeg som ikke har innsett at barnebok var den opplagte veien å gå før nå.
– Hva vil du si kjennetegner en god barnebok?
– Det må vel være at den tar barna på alvor som mennesker? At den ikke snakker ned til dem. Jeg føler de er med på vitsen i «Hvor er hjernen?» hvertfall, og forstår at den er ment å være dust. Jeg ler med barna, ikke av dem, og vi ler alle av Victor. Den gutten må ta seg sammen.
– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? I bokhandelen, blant publikum og i mediene?
– Jeg forventer vel ikke noen knausgårdsk interesse blant tabloidene, men det hadde vært kult om den ble fast inventar på noen barneskoler/barnehager. Så hadde det jo ikke gjort noe om den solgte godt, men det er ikke pengene som var hovedmotivasjonen for å gi den ut. Jeg sier som jeg pleide å gjøre i smiskete oppsummeringer i skoleoppgavene mine: «Jeg håper dere liker å lese den like godt som jeg likte å skrive den!»
– Har du noen nye bokplaner du kan dele med oss?
– Jeg har akkurat fullført et engasjement på noen måneder, så dere skal ikke se bort fra at jeg setter meg ned og lager en ny liten sak de nærmeste ukene. Hvem vet – Victor har fortsatt en hel rekke vitale organer å rote bort. Men sannsynligvis blir det noe helt annet..
