Siri Gjelsvik (f. 1975) bor i Stavanger. Hun er journalist og forfatter og debuterte tidligere i høst med barneboken Monster under senga, en ekte Løveunge. Vi tok en prat med Siri om debuten, ulver under senga og litterære forbilder.
Først av alt, gratulerer med boken din! Hvordan har det vært å debutere som forfatter?
Det var en veldig spesiell følelse å få boka si i hendene første gang. Det er en liten bok, men for et viktig publikum – de som holder på å lære seg å lese trenger et mylder av bøker. Jeg er stolt av at den første boken min er en Leseløve-bok.
Har du alltid tenkt at du ville skrive for barn?
Jeg har alltid tenkt at jeg vil skrive. Barnebøker, voksenbøker, sakprosa, skjønnlitteratur. Akkurat nå skriver jeg dikt. Da jeg fortalte det til ungene himlet de med øynene, samtidig som de plutselig ble veldig redde for alle fremtidige skoletimer med diktanalyse. Men jeg tenker på det å jobbe med språk som å jobbe med leire. Du kan bygge og strekke og forme hva som helst. Så om jeg ikke alltid har tenkt at jeg ville skrive for barn, tenker jeg i hvert fall at jeg gjerne vil skrive mer for barn.
Redselen for et monster under senga er jo noe mange barn kan kjenne seg igjen i. Hvordan fikk du ideen til Monster under senga?
Jeg hadde en del ulver under senga da jeg var liten. Det var en medvirkende årsak til at jeg var veldig god i stille lengde fram til jeg var tenåring og vel så det. Jeg måtte nemlig hoppe fra dørstokken på rommet mitt og opp i senga, uten å være nær gulvet, samtidig som jeg måtte dekke absolutt hele kroppen med dyna før ulvene rakk å få tak i meg. Jeg har sluttet å hoppe fra dørstokk til seng nå, men vi har en del bjørn mellom hytta og utedoen, og det skaper litt hodebry. Spesielt når mannen min imiterer bjørnelyder akkurat når jeg runder hjørnet. Det å kvitte seg med monstre (og da mener jeg ulver og bjørner og ikke mannen min, bare så det er sagt), er med andre ord fortsatt en aktuell problemstilling. I Monster under senga er det storesøster som tilbyr en løsning på problemet.
Har du noen litterære forbilder?
Jeg har mange, til forskjellig bruk. Denne høsten har jeg hentet fram igjen Virginia Woolf. I essayet «A Room of One’s Own» sier hun noe om hva som trengs av både fysisk og mentalt rom for å kunne skrive – og i en seksjon, om Shakespeares fiktive søster ville hatt samme mulighet til å skape kunst som sin berømte bror. Hun skriver også om «little moments of being» – disse små glimtene av lykke som finnes overalt. Det er en fin tilnærming til livet, synes jeg. Det er ingen som er lykkelige hele tiden, og det finnes alltid glimt av noe fint selv i perioder med mye ising i rubben. Dette Woolf-sitatet er jeg veldig glad i:
«What is the meaning of life? That was all – a simple question; one that tended to close in on one with years. The great revelation had never come. The great revelation perhaps never did come. Instead there were little daily miracles, illuminations, matches stroke unexpectedly in the dark; …»
Hvordan var samarbeidet med illustratør Stina Langlo Ørdal?
Det var det morsomste med hele prosessen! Å sende fra seg tekst og illustrasjonsplan, for så å la henne gjøre som hun ville med det, var virkelig moro. Jeg visste jo ikke hvordan verken storesøster eller monsteret så ut før hun gav dem liv. Jeg synes hun har en veldig artig og særegen strek. Den eneste bittelille tilføyelsen jeg ba om, var en ørliten LSK-referanse. Du må vite om det for å se det, men faren i boka sitter og strikker et LSK-skjerf. Det er et nikk til han som imiterer bjørnelyder på hytta.
Hvilke håp og forventninger har du til mottakelsen av boken din?
Det er en liten bok som inngår i en serie med lettlest-bøker, så jeg håper den er en av mange bøker som blivende leseløver tar med seg under dyna med lommelykt etter at foreldrene tror de har lagt seg. Og hvis det er noen som kjenner på den klumpen i magen, enten det er over et monster under senga eller andre ting de er redd for, håper jeg de kopierer søstrene i boka. Snakk det ut, så er det ikke så farlig mer.
