Dere har laget bøkene om Usynlige Snefrid sammen. Hvem fikk ideen?
Ingunn: – Usynlige Snefrid er min idé. Jeg har tidligere hatt stor glede av å skrive om Pulverheksa, og nå følte jeg det var på tide å skape en ny sterk og omsorgsfull dame, og et helt nytt univers.
Anna: – Ingunn kontaktet meg og spurte om jeg ville være med. Jeg sa ja med en gang, ettersom jeg er stor fan av Ingunns forfatterskap og hennes illustrasjoner til Pulverheksa. Jeg ventet i spenning på teksten.
Kan der fortelle litt om hvordan dere har arbeidet og samarbeidet?
Ingunn: – Jeg skrev manuset ferdig, og funderte en stund på hvem jeg syntes kunne passe til å illustrere. Jeg endte altså opp med Anna, som straks sa ja. Da hun hadde fått manus, laget hun forslag til hvordan figurene skulle se ut. Og så gikk vi noen runder på det.
Anna: – Ja, vi jobbet tett i begynnelsen mens jeg tegnet karakterene. Det tar ofte litt tid før de «sitter». Spesielt Snefrid forandret seg underveis, og jeg tegnet henne mange ganger. Jeg så mange detaljer for meg når jeg leste teksten, som at Snefrid var grønn og at hun hadde et mildt og fint smil, siden hun er så empatisk. Da jeg begynte å tegne illustrasjonene som skulle være med i boken, var det et morsomt og spennende arbeid. Jeg måtte for eksempel finne ut av hvordan de forskjellige rommene så ut i forhold til hvem som skulle bo der. Jeg tegnet alt ferdig før jeg viste det til Ingunn og redaktør Steffen. Begge sa Hipp Hurra! Det er gøy å legge til detaljer som tydeliggjør karakterene, som at Snefrid har nøkkelen på en krok utenfor huset, sånn at alle som vil kan komme inn. Og at poppstjernen har en Grammy og Spellemannprisen plassert i loftsvinduet sitt.
Vi møter mange spesielle karakterer i denne første historien om Snefrid, med spesielle evner og egenskaper. Snefrid selv blir usynlig når hun spiser selleri.. Snakker vi «magisk realisme for barn»?
Ingunn: – Litt magi er alltid fint, syns jeg. Pulverheksa har tryllepulver, og jeg var veldig bestemt på at også Snefrid skulle ha en magisk evne. Og dette med å kunne bli usynlig når man ønsker det er en tanke mange av oss fascineres av. Og så bestemte jeg meg for å bruke selleri til dette formålet. En grønnsak som er ganske lite brukt, men som alltid ligger fremme i grønnsaksdisken. Jeg tenkte at det vil gjøre barna litt nysgjerrige på denne pussige grønnsaken. Så ja, antagelig litt magisk realisme her.
Dere er allerede i gang med bok nr. 2 om denne spesielle jenta. Det tyder på at samarbeidet så langt har gitt mersmak. Kan vi vente oss en serie?
Ingunn: – Jeg trives veldig godt når jeg jobber med Anna. Planen har fra dag en vært at dette skal bli en serie. Og både manus og illustrasjoner til bok nummer to er ferdige.
Anna: – Ja, nummer to kommer allerede til våren. Og vi gleder oss til å lage mange mange bøker sammen.
Har dere samarbeidet tidligere?
Ingunn: – Nei, det har vi ikke.
Anna: – Og nettopp derfor har dette vært så spennende! Samarbeidet har gått som en drøm. En natt drømte jeg faktisk at Ingunn og jeg bodde i huset til Snefrid. Vi hadde en egen balkong der vi satt og smilte i høstsolen.
Dere har begge gitt ut egne bøker og bøker i samarbeid med andre. Hva er fordeler og ulemper ved å «eie» et prosjekt fremfor å «dele» et?
Anna: – Når jeg tar hånd om begge deler, drar jeg hele herlige lasset alene. Å samarbeide gjør at man kan spørre den andre hvis man står fast eller lurer på noe. Det var fint å kunne dele prosessen med å finne karakterene tidlig i Snefrid-prosjektet med Ingunn. Hun hadde jo visjonene, ettersom Usynlige Snefrid var hennes ide. Og hun hadde tenkt på Snefrid og hennes univers lenger enn meg, så det var flott å kunne kaste litt ball med henne underveis.
Finnes det ulike måter å jobbe sammen på som kan funke?
Anna: – Når jeg først kommer igang med tegning av selve illustrasjonene, trenger jeg ro og et eget rom, slik at det kan vokse og gro. Dette er et intenst arbeid som krever fullt fokus. Jeg har vært med på at forfattere har vært inne og pirket, og vil ha kontroll i denne perioden. Da kan hele magien forsvinne som luften i en ballong og motivasjonen får seg en knekk. Men jeg vet også at noen jobber side om side hele tiden, både med tekst og bilde. Meg passer det bedre å jobbe slik Ingunn og jeg har jobbet med Snefrid. Fullt fokus alene for begge i den kreative perioden. Noen ganger er det sånn at ting ikke stemmer helt når de tegnes ut; at for eksempel interiør og plassering ikke passer. Da skriver forfatterne ofte om.
Du synes ikke det kan være vanskelig å legge fra seg forfatterhatten innimellom og «bare» skulle illustrere en annens tekst?
Anna: – Nei, jeg synes det er herlig å forsvinne inn i en annens tekst og finne den tegnede fortellingen der.
Du Ingunn, er jo først og fremst forfatter, men har som Anna illustrert noen av dine egne bøker. Hvordan er det å jobbe med en illustratør som også er forfatter, slik som Anna?
Ingunn: – Anna lager superflotte bøker selv, der hun er både forfatter og illustratør. Men i dette samarbeidet er det jeg som er forfatteren og Anna som er illustratøren. Vi har helt avklarte roller. Og ja, jeg illustrerer Pulverheksa-bøkene som jeg også skriver, men jeg ser ikke på meg selv som illustratør. Jeg er først og fremst forfatter. Anna derimot er en superproff illustratør i tillegg til å være forfatter. Jeg synes vi har lykkes med samarbeidet og rollefordelingen. Derfor har det blitt veldig god kvalitet på Snefrid-bøkene.
Dere har begge primært jobbet med litteratur for barn. Har dette vært bevisst og styrt, eller ble det bare sånn?
Anna: – Jeg har alltid ønsket å skrive for barn. Det har vært mitt mål.
Ingunn: – Og jeg har aldri hatt noen interesse av å skive for voksne. Jeg er en leken, og kanskje litt barnlig sjel, og har, som Anna, veldig sans for barn og ungdommer.
Dere er jevngamle og har dermed vokst opp på samme tid. Har dere noen felles litterære forbilder? Eller noen visuelle?
Anna: – Vi kommer fra nord og sør i to forskjellige land, så det har nok hatt betydning for hva vi har blitt påvirket av. Jeg er naturlig nok oppvokst med mange svenske barnebøker og forfattere, som Inger og Lasse Sandberg, Astrid Lindgren, Barbro Lindstöm. Engelske Richard Scarry var for øvrig en stor favoritt. Og selvsagt finske Tove Janson. Hun var og er i en egen kategori. Jeg vokste opp i et hus med mange tegneserier; Donald, Asterix, Tintin, Brødrene Dalton, Mad. Mitt uttrykk er nok en miks av alt sammen.
Ingunn: – Og jeg har alltid likt Roald Dahl.
Har dere fellesnevnere/møtepunkter utover alder som har betydning for samarbeidet?
Ingunn: – Vi er begge blide og optimistiske av natur, tror jeg. Og begge ligner kanskje litt på Snefrid? Og så har vi mange år bak oss i bransjen – og stor respekt for hverandres arbeid.
Anna: – Ja, vi liker og har stor respekt for hverandre, det er det viktigste.
