Roald Amundsens ferd gjennom Nordvestpassasjen i 1903-06 blir hans store ilddåp som polarfarer. Han hadde overvintret i Antarktis som medlem av Belgica ekspedisjonen, trent opp skiferdigheter og herdet seg for å tåle slit og kulde samt lest alt som fantes av beretninger fra polarområdene. Men nå skal Amundsen lede sin egen ekspedisjon og vise at han duger i praksis.
Amundsen er 30 år da han legger av gårde. Ekspedisjonsfartøyet Gjøa, en ombygd sildeskute, er like gammelt, og antagelig det minste fartøyet som har begitt seg inn i farvannene nord for det amerikanske kontinentet. Med seg har han seks mann.
Det holder tidlig på å gå helt galt. Etter å ha ankret Gjøa opp ved John Franklins første overvintringssted på Beecheyøya, er ekspedisjonen på vei ned Peelsundet. Gustav Wiik har vært uforsiktig og lagt fra seg noen oljefiller ved motoren, og det oppstår brann i maskinrommet. Brann om bord er alltid alvorlig, men her flammer det opp mellom brennstofftankene som inneholder bensin for fem års forbruk. ”Vi kommer til å gå i lufta som en bombe”, utbryter Wiik.
Mennene reagerer resolutt. De pøser på vann. Pøser for livet, og til slutt er skuta reddet.
Allerede dagen etter er det krise igjen. Gjøa grunnstøter under frisk seilas. Skuta blir stående bom fast på et undervannsskjær som forgrener seg i alle retninger. Vinden øker til storm. Gjøa hogger på revet og vil raskt blitt slått til vrak. Men Anton Lund foreslår å kaste dekkslasten på sjøen og de klarer å seile skuta av under en vanvittig seilas: ”Fra stein til stein mens skumsprøyten pisket over skuta.”
Begge hendelsene kunne lett bety slutten på Roald Amundsens polarkarriere, og liv.
Uten skute og utstyr er de tvilsomt om nordmennene ville overleve lenge.
Men Amundsen tar lærdom av feilene. Rutiner skjerpes og han sørger heretter alltid for å ha en mann i utkikkstønna.
Men det er under oppholdet på Kong William Land, i området rundt bukta nordmennene døper Gjøahavn, at Roald Amundsen skal utvikle seg til å bli den dyktige ekspedisjonslederen som gjør ham til den største polarfarer noensinne.
Oppholdet i Gjøahavn skulle komme til å vare i nesten to år. Amundsen regnet med å støte på lokalbefolkninger. Han hadde lest om tidligere ekspedisjoners erfaringer i møte med inuitter og indianere, og forsøkte å tilegnet seg en viss forståelse av språket til folkene han forventet å møte basert på det som fantes av opptegnelser.
En god del av beretningene fortalte om konfrontasjoner med fiendtlig innstilte stammer, slik at Amundsen er innstilt på det verste da den første gruppen av jegere dukker opp over horisonten sent på høsten 1903.
Imidlertid viser stammene av ogluli- og netsilikinuitter, som holder til rundt på Kong William Land og stredene rundt, seg å være vennlig innstilt til inntrengerne.
Det første møtet er overveldende: ”Vi skriker i munnen på hverandre, omfavner og klapper, og jeg vet ikke på hvilken side gleden er størst,” skriver Amundsen.
Amundsen og mannskapet blir raskt invitert til inuittleirene og inn i igloene. Grupper av inuitter slår seg ned rundt Gjøahavn for lengre perioder av gangen for å ha kontakt og handle med nordmennene. Inuittene får spesielt redskaper av jern som er vanskelig tilgjengelig, og mennene på Gjøa tilegner seg proviant, klær og gjenstander med etnografisk betydning. Inuittene gjør oppgaver om bord mot betaling. Kommunikasjonen foregår på en blanding av norsk og lokale stammespråk.
Amundsen er opptatt av å finne utstyr som fungerer mest mulig optimalt under de ekstreme forholdene i polarområdene. Inuittene hadde århundrer med erfaring i å klare seg og overleve her. Spesielt erfarer han at bekledningen av reinskinn, med flere lag løse plagg utenpå hverandre er overlegne klærne europeerne bruker, og at inuittene er mye dyktigere til å preparere skinnene. Han ønsker å kjøpe klær som inuittene har laget til eget bruk, ikke plaggene som er laget for salg og som er av dårligere kvalitet.
Pinlige øyeblikk kan imidlertid oppstå, som da Amundsen ønsker seg undertøy av reinskinn, og inuittvennen hans kler av seg sine egne underbukser og gir til Roald. Skikken tilsier da at Roald må iføre seg gaven for å vise at han setter pris på den, selv om det innebærer å kle seg naken foran hele inuittfamilien inne i igloen.
Kunsten å bygge en god snøhytte, en iglo, var også noe Amundsen ønsket å tilegne seg. Han studerte framgangsmåten nøye, men da Roald og Helmer Hansen skulle oppføre sin egen iglo under en overnatting i en inuittleir, sørger de for en strålende underholdning i stedet.
Det er ikke fritt for at Roald Amundsen er preget av sin tid og synet på mer ”primitive” folkegrupper. Det er beskrivelser som virker belastende i dag. Han kan nærmest gjøre narr av enkeltindivider, samtidig som han kan skryte av andres ferdigheter og karaktertrekk.
En situasjon som virker problematisk og nedlatende, er hvor Amundsen og Godfred Hansen vil sette seg i respekt hos inuittgruppene ved Gjøahavn. De vil forsikre seg om at ingen skal stjele av provianten deres.
I boka velger jeg å ta med slike opptrinn uten å kommentere dem. Tenker at leserne vil tenke selv og trekke sine egne konklusjoner, og det er langt fra alle steder det er nordmennene som kommer best ut i situasjonene.
Samtidig uttrykker Amundsen flere steder dyp respekt for inuittene og deres måte å leve på. Han skriver: ”Det største ønsket jeg har for mine venner eskimoene er at sivilisasjonen aldri vil nå dem.”
Jeg har valgt å omtale folkegruppene i området som inuitter, som er det de selv ønsker å bli kalt. Da ekspedisjonen fant sted kalte man de samme folkene eskimoer, og der hvor det er direkte sitater, spesielt fra Amundsen, har jeg beholdt den benevnelsen.
Det har vært spekulert mye i Gjøamennenes forhold til inuittkvinnene under oppholdet ved Gjøahavn. At ikke alle holder seg kun i sin egen sovepose er nok hevet over tvil, selv om Amundsen forsikrer om mannskapets høye moral i sin beretning. Når han beskriver at kvinnene er tatovert i ansiktet og hendene, men legger til at: ”Vi erfarte senere at disse kvinner også tatoverte seg på andre legemsdeler,” kan det jo tyde på intim kontakt. Det er inuitter som bor i Gjøahavn (Gjoa Haven) i dag som påstår at de er ”Amundsens barnebarn.” Nylige DNA-prøver viser dog at akkurat den påstanden ikke stemmer.
Men det utelukker ikke at noen av nordmennene kan ha etterkommere på stedet, som har utviklet seg til en småby med 1500 innbyggere i tiden som har gått siden Gjøa seilte videre.
Det som er helt sikkert er at Roald Amundsen tilegner seg masse kunnskaper i sitt møte med inuittene rundt Gjøahavn i 1903-05, og at han bruker disse erfaringene aktivt på senere ekspedisjoner. Kunnskaper som har bidratt mye til å gjøre ham til tidenes polarfarer.
Amundsen skriver da også at oppholdet ved Gjøahavn var den beste perioden han opplevde.
Illustrasjonseksemplene er tatt fra boka Amundsen gjennom Nordvestpassasjen.
