”Hun kom alltid når jeg plystret.
Hun var glad for å se meg.
Man kunne se det på halen
som gikk frem og tilbake
Sånn er det med hunder.
Tella viste det med halen og kroppen som hoppet og ristet.
Jeg viste det med munnen, og med øynene og kroppen.
Tella var hunden til Eivor.”
Tenk å ha en venn som alltid er der, som løper ute selv og bare du plystrer så kommer hun, en venn som alltid er glad for å se deg.
En venn som også viser når hun er redd, som når Anna og Tella kommer til skogkanten, dypt inne i skogen, og det er noe som Tella syns er farlig, da er det bare å løpe helt hjem igjen.
Pels-Nielsen er også venn med Tella, det er helt ok at Tella har flere venner.
Spesielt Pels-Nielsen som er så trist, så trist etter at kona døde.
Så kommer ikke Tella mer, hun kommer aldri når Anna plystrer.
Det som har skjedd er så trist at Anna gråter med øynene og munnen og hele kroppen, kroppen hopper og rister.
I min gate, Staffligatan i Ängelholm, der jeg vokste opp, bodde også dachsen Jill.
Bare jeg plystret, så kom Jill, alltid like glad.
Naboen over gata het Nilsson, de eide en pels-butikk i byen.
Jeg var egentlig litt sur på dem fordi de solgte pels, med tanke på at pelsene en gang hadde vært små, søte dyr. Men fru Nilsson smilte alltid til meg da jeg var ute på gaten og lekte, hun var hyggelig og det med å være sur ble borte. Det var naboen til Nilsson som eide Jill, som ga hunden frihet til sine egne eventyr ute i nabolaget.
Etter at kona døde, tok Jill mer kontakt med herr Nilsson, som om hunden skjønte at han i sin store sorg trengte det.
Hver dag ventet Jill på ham i innkjørselen, og logret ivrig med halen da han ankom.
Så skjedde det en dag at herr Nilsson ikke fulgte helt med da han rygget opp innkjørselen, og kjørte over Jill som hadde sovnet i solen.
Å miste et dyr er en egen sorg. Den ordløse nærheten til et dyr, tryggheten av et dyr rundt deg. Et dyr som ikke kommer lenger når du plystrer, en egen tomhet.
Jeg husker hvordan jeg, selv om jeg ikke ville det, så på den røde flekken i Nilssons innkjørsel. Den flekken var selve døden, sorgen, noe som plutselig bare var der, som ikke gikk an å ta bort, som lyste rødt. Jeg husker hvordan flekken ble mørkere og mørkere, til slutt sort, grå og så borte. Sånn som min egen sorg – den ble borte med flekken og tilbake var bildet av Jill med den logrende halen.
Men for herr Nilsson ble ikke sorgen borte, for ham var flekken fortsatt sort.
Sånn er det med sorgen når den treffer oss, noen får det ut med en gang, for andre tar det tid.
”Eivor gråter, det har jeg sett.
Pels-Nielsen gråter inne i seg.
Han er nok tristest.»
Dette må Anna i Plystre på Tella gjøre noe med. Det er jo så mye man kan bli mindre trist av.
Som å drikke jordbærsaft.
Plystre på Tella er en bok om sorg, hvor forskjellig sorgen kan være, men enda mer en bok om trøst og om hvordan vi kan se hverandre i den trøsten og gå videre.
