De fleste bøkene Jill Moursund både har skrevet og illustrert kan sies å ha noen fellestrekk. Jeg har intervjuet henne om en del av disse, og om hvordan hun arbeider med tekst og bilde i kombinasjon.
Ut på egen hånd
I flere av bøkene dine blir barnet/barna som står i sentrum for fortellingen skilt fra foreldrene. Hva tror du gjør at du trekkes mot å fortelle historier hvor barna må utforske verden, og ofte de voksnes verden, på egen hånd?
Jeg har gjerne en historie jeg vil fortelle, noe jeg vil utforske, og da passer det ikke alltid om en voksen tramper inn og korrigerer. Noen ganger må barn få løse problemene selv, i det tempoet de trenger. Og barna i bøkene mine klarer seg, de lander på beina, og jeg tror og håper de kommer litt klokere, litt sterkere, ut av det.
Karakterene mine er selvfølgelig ikke alene i barnebokverden når det kommer til å løse problemer selv. Uten sammenlikning, men tenk bare på Pippi, hva ville hennes historier vært om mor og far ordnet opp? Om Harry Potter ikke var foreldreløs? Om Mathilda hadde gode, omsorgsfulle foreldre?
Hesten som skal løftes, kan like gjerne være de voksnes ambisjoner.
Jeg ønsker likevel ikke å la karakterene mine være umenneskelig sterke, de færreste av oss er tross alt det. Det trenger heller ikke å være onde trollmenn som skal bekjempes, barna må ikke å være verdens sterkeste og løfte hester. Hesten som skal løftes, kan like gjerne være de voksnes ambisjoner: Foreldre som vil vinne reality-programmer (Bella og Bob lager bøll), jobber som rettferdiggjør fremmede barnevakter (Vulkanøya), eller som i Stormfugler, at Esters mor vil flytte, og Ester føler hun må begynne på nytt. Karakterene mine blir redde, sinte og fortvilet – selvfølgelig – men de jobber seg gjennom det.
Fantasivenner
For flere av hovedpersonene dine dukker det heldigvis opp en (fantasi)venn som hjelper med å holde på avstand angsten og fortvilelsen over å være alene, og som i tillegg til å hjelpe i ulike situasjoner også gir en mulighet for barna til selv å hjelpe. Hva vil du formidle til leserne dine med dette?
Det er viktig å hjelpe og det er viktig å ta imot hjelp. Empati er et sosialt lim, vi trenger å ha det og vi trenger å møtes med det, uansett om vi er voksen, barn eller fantasifigur.
Det er viktig å hjelpe og det er viktig å ta imot hjelp. Empati er et sosialt lim.
Jeg drar gjerne inn fantasivenner fordi de er noe som bor i karakterenes eget hode, de er der kanskje først i stilltiende dvale, men når det tilspisser seg, da kommer de fram. Og hjelper til med å finne et svar eller en løsning. Så lenge de er fantasifigurer, kan man tenke at det er løsninger barnet selv kommer fram til.
Dessuten etterstreber jeg nok ofte en slags drømmevirkelighet, et sted der det realistiske og fantastiske møtes. Jeg drar inn mye fantasi både fordi jeg liker at det umulige skjer, det er gøy, men også fordi fantasi er kreativitet, som igjen er problemløsende, og derfor en meget nyttig egenskap å ha om man nå en gang står der og stirrer inn i øynene på et stort problem. Fantasi er et frirom, det er lek som ikke begrenses av alder, og jeg håper jeg aldri går lei av det.
Jeg drar inn mye fantasi både fordi jeg liker at det umulige skjer, det er gøy, men også fordi fantasi er kreativitet, som igjen er problemløsende.
Lengten etter anerkjennelse
Både i Min venn reven og jeg, Vulkanøya, Bella og Bob lager bøll og Stormfugler er det tydelig at hovedpersonen(e) lengter etter å bli anerkjent og bedre sett av foreldrene sine. Det å være stor nok, rask nok til å gjøre seg klar om morgenen, å bli møtt med forståelse for at det er skummelt å flytte blir viktig. Hvilke tanker gjør du deg om dette?
Det kan vel være en evig runddans, det der. Flink nok, stor nok, anerkjent nok, det er relative størrelser. I Vulkanøya forteller Lara at alle sier hun har vokst og blitt så stor. Likevel er hun for liten til å være med mamma og pappa opp til vulkanen. Lara bestemmer seg for å dra etter dem, og treffer på Iti, det største dyret hun noen sinne har sett. Det viser seg imidlertid at også han er for liten.
Flink nok, stor nok, anerkjent nok, det er relative størrelser.
I Stormfugler har mor sikkert gode grunner til å ville flytte nærmere bestefar. Det fører uansett til at Ester må forlate sitt gamle hjem, byen, venner og klassen. Å flytte er så vanlig at vi kanskje tenker det er uproblematisk, men det kan jo faktisk være en utrolig heftig omstilling.
LES OGSÅ:
Barndommens nattbord: Intervju med Jill Moursund om barnebokminner
Jill Moursund om Bella og Bob lager bøll
Frykten for forandring
I Stormfugler er frykten for forandring og det ukjente ekstra fremtredende. Ester er litt eldre enn de andre hovedkarakterene, hun har gjennomskuet mer av de voksnes verden, og gruer seg til å flytte allerede fra første side i boka. Har du selv hatt noen opplevelser rundt det å være barn og skulle flytte?
Vi vet hva vi har, men vi vet ikke hva vi får – selvfølgelig kan det være skummelt å flytte. Jeg husker likevel ikke at jeg syntes det var så vanskelig da jeg flyttet som seksåring, men jeg hadde ikke begynt på skolen ennå, og hukommelsen er upålitelig. Derfor har jeg hørt mer på den ene sønnen min som gikk i barnehage i én bydel i Oslo og skulle begynne på skolen i en annen. Mange av Esters tanker om å skulle forlate venner og å begynne i en ny klasse, er inspirert av hans tanker om dette.
Å være alene der ingen kjenner hverandre, er ikke så vanskelig. Situasjonen er seg ganske annerledes om man er den ene som er ny der alle andre kjenner hverandre godt. Plutselig står man der alene, overfor en flokk og skal komme seg inn og bli godtatt og få venner. Det kan være en stor utfordring.
Hvorfor finner Ester en venn i nettopp en fugl, tror du?
Fugler symboliserer flukt, og det er nok akkurat det Ester ønsker: Hun vil helst flykte fra alt dette nye. Mange fuglearter lever dessuten i flokk, de har dette usynlige limet som binder dem sammen. Flokkmentaliteten blir nesten som et skjold, en mur som hindrer utenforstående i å trenge inn.
I denne situasjonen er Ester den som står utenfor, en slags flyktning som ikke hører hjemme. Da kan det kanskje hjelpe å høre at andre tenker helt ulikt i en liknende situasjon? At noen faktisk bare lander på et nytt sted og ser hva som skjer?
– Kan være så krevende at jeg er i ferd med å gi opp
Illustrasjonene i bøkene dine er preget av ulike, åpenbart veldig tidkrevende collage-teknikker og forskjellig fargepalett fra bok til bok. Kan du si litt om hvordan du tenker når du jobber frem både den visuelle siden ved en bok, og også samspillet mellom tekst og bilde?
Bøker er ulike og ulike historier trenger ulikt. For meg blir det feil – og uinteressant – å illustrere helt likt fra bok til bok. Hvor jeg lander, vet jeg sjelden når jeg starter, men ofte ligger det noe i teksten, at den f.eks. vil i retning av sukkertøy eller det maritime. Jeg har gjerne en visuell idé jeg vil finne ut av, jeg trenger for egen del å legge inn utfordringer, noe jeg vil finne ut av eller finslipe.
Det handler selvsagt om hva man liker selv, og jeg har aldri sett at slurvete, uinspirert og dårlig håndverk har tilført noe positivt til en bok. Det løfter ikke, det svekker. Da får det heller være at min metode er både tid- og energikrevende, jeg må levere noe jeg står inne for.
Jeg gjør vel som barnebokkarakterene mine – jeg jobber meg gjennom det.
Med mine bøker jobber jeg tverrfaglig, bilder og tekst er like viktige, men de må gjerne fortelle ulikt, og helst løfte hverandre. Jeg jobber alltid fram et tekstutkast først, siden får det gjennomgå i møte med redaktør og etter hvert også illustrasjoner, og det ender nesten alltid opp som noe jeg ikke ante skulle komme. Og det er det som er så gøy med å lage bøker. Og samtidig vondt, prosessen kan være så krevende at jeg er i ferd med å gi opp, men jeg gjør vel som barnebokkarakterene mine – jeg jobber meg gjennom det.
Les mer om og kjøp bøkene til Jill Moursund på cappelendamm.no
