Min barndoms jul var den rødeste, gladeste, mest lystindrende og pepperkakeduftende julen man kan ønske seg, har Astrid Lingren en gang sagt.
Samtidig var hun opptatt av at julen ikke bare er vidunderlig, men også en tid for ettertanke og ensomhet for mange. Det skriver Agnes-Margrethe Bjorvand i forordet til boka Julefortellinger.
– Hele Astrid Lindgrens forfatterskap er preget av raushet, det å hjelpe og gi noe til andre. Dette var et menneskelig behov som var svært framtredende hos privatpersonen Astrid Lindgren, og hennes eget behov for å hjelpe de som trenger det aller mest, lyser mot oss mellom linjene – kanskje spesielt i julefortellingene – tekstene er fulle av raushet og kjærlighet, skriver Bjorvand.
Lindgrens Julefortellinger er et skattekammer av historier om julefeiringer fra hennes univers, gjennomsyret at klokskap, raushet og ekte smålandsk julestemning. Her finnes både Pippi og Emil, Marikken og Lisbet og barna i Bakkebygrenda. Og dessuten: klassiske julefortellinger.
For som vi kan lese av forordet i boka, var Astrid Lindgrens høydepunkt i jula da faren hennes, Samuel August, leste juleevangeliet. Hele livet hadde hun et spesielt forhold til denne teksten, og hun skrev også sin egen versjon.
Fortellingen heter «Jul i stallen», og kan leses i sin helhet her:
Jul i stallen
Det var en gang et barn som satt på fanget til moren og ville høre om julen. Da fortalte moren om julen i stallen. Det var en jul for lenge, lenge siden og langt borte, men barnet så alt for seg, som om det hadde hendt i deres egen stall og på deres egen gård.
Dette fortalte moren:
Det var en gang en kveld for lenge, lenge siden. Da kom en mann og en kvinne vandrende veien fram i mørket. De hadde gått langt og var trøtte, nå ville de sove, men de visste ikke hvor. På alle gårder var lysene slukket, folk hadde gått og lagt seg, ingen brydde seg om dem som vandret på veien. Mørkt og kaldt var det den kvelden for lenge, lenge siden. Ikke en stjerne lyste på himmelen. Men ved veien lå en liten stall. Mannen gløttet på døren og lyste med lykten. Kanskje stod det dyr der inne? Der dyr sover, der blir det varmt, og de to vandrende frøs og var trøtte.
Jo, i stallen var det dyr. De sov allerede, men da de hørte noen i døren, våknet de og de så at de to vandrende kom inn. Og de så den unge kvinnen stå der i lyset fra lykten. Men hvorfor hun kom inn i stallen til dem så sent på kvelden, det skjønte de ikke.
Kanskje skjønte de likevel at hun frøs og var sulten og trøtt. Kanskje skjønte hesten det da hun stakk to kalde hender inn under manen på ham og varmet dem der.
Kanskje skjønte kua det da kvinnen melket henne og drakk den gode, varme melken hun gav.
Kanskje sauene skjønte det, de også, for da kvinnen hadde lagt seg ned i halmen og skulle sove, flokket de seg rundt henne, så hun skulle ha det varmt.
Så senket natten seg stille over stallen og over alle som sov der inne.
Men da natten var som mørkest, hørtes det første skriket fra et nyfødt barn gjennom stillheten.
Og i samme stund brast alle nattens stjerner fram på himmelen. En var større og klarere enn de andre. Rett over stallen stod den og skinte med det klareste lys.
Nå var det noen gjetere ute den natten. De skulle hente hjem sauer som var blitt igjen ute i beitemarken etter at vinteren var kommet. Og gjeterne så stjernen tennes over stallen, de så hele himmelen flamme opp av lys.
– Hvorfor skinner slik en stjerne over stallen vår, sa gjeterne til hverandre. – Kom, så går vi og ser hva som er på ferde.
Langs tilsnødde stier skyndte de seg hjem med sauer og lam. Og i stallen fant de et nyfødt barn som lå i armene på moren.
– Stjernen skinner for barnets skyld, sa gjeterne. – Aldri før er et barn blitt født i stallen vår. Men barnet måtte få sove, og i stallen var det verken vugge eller seng. I stallen var det bare en krybbe. Da redde moren en seng til barnet sitt der. Hesten stod stille og så på. Kanskje skjønte han at barnet trengte krybben hans til å sove i. Så gikk natten. Barnet sov i krybben, dyr og gjetere stod tause rundt det, alt var stille.
Og over den gamle stallen lyste julestjernen. For det var en julenatt alt dette hendte. En julenatt for lenge, lenge siden. Den aller første.
Slutt.
