Både Reidar og jeg hadde tryglet i flere måneder om et møte med vesle Otto monster. Det er fordi det var tjue år siden den første grusomme fortellingen om ham ble utgitt. Etter sju måneder gikk endelig monsterfamilien Møkk med på å la oss få intervjue Otto. Intervjuet fant sted i stua hjemme hos monstrene. Siden det var veldig guffent å få besøk av et menneske, var hele familien til stede.
PERSONALIA:
Navn: Otto Møkk Alder: Yngst i familien, men verst når det gjelder! Han har egentlig blitt tjue år, men uten å komme i puberteten. Yndlingsmat: Snabelgrateng med sjøldaua fotgjenger. Hobby: Slikke lakken av hushjørner Favorittfag på skolen: Brutalbølleri og narring av sommerfugler Kjæreste? Synes jentemonstre lukter rart, så nei. Men hvis han skal ha kjæreste så må hun ha tre rumpeballer! Yndlingsfarge: Gusj! Yndlingslåt: For tiden er det Jostein Bever med monsterhiten: «Gnag på den, dumme pappa!» Hva han vil bli når han blir stor: Proff grisebanker og mudderbryter.
LES OGSÅ: Intervju med Jon Ewo «Hvordan føles det å være berømt, Otto?» spurte Reidar. «Jo, det er helt forferdelig!» svarte han. Og siden mye i monsterverdenen er snudd på hodet betydde det at han trivdes godt med det. «Hva med en kopp snørr med snerk på?» spurte vesle Otto.
Det var selvsagt et monsters måte å tilby oss noe skikkelig snadder.
«Nei … eh takk, vi kjører bil,» sa jeg. Jeg ble kvalm av å se hvordan mora til Otto snøt to kopper full av snørr rett fra nesa si. Hun stilte koppene rett foran oss. Snørra var så fersk at det dampet av den.
Faren til Otto løftet på den venstre rumpeballen. Så slapp han en høflig fis som spratt vegg-i-mellom som en sprettball og spurte: «Vi er kjempeglad for at du har fortalt verden hvilket horribelt monster Otto egentlig er. Vi som kjenner ham vet hvor fæl han kan være. Men ikke alle vet det og …»
Vi skulle bare ha jattet med ham.
Det er en del ting du ikke kan si til monstre.
Og det som kommer nå er en av dem.
For jeg sa: «Men det er jo vi som har funnet på alt det gufne som Otto gjør i bøkene.»
«HVA!» sa hele familien Møkk. Stemningen i stua ble så trykket at gulvteppet krøllet seg. Og et lavtrykk feide inn rundt anklene våre.
«Ja, Otto har kanskje gitt meg 2-3 gode ideer. Men resten har vi funnet på,» svarte jeg. Jeg skjønte ikke at det å si noe slikt gjorde alt mye verre.
«Du mener at vår Otto ikke er den Otto dere har laget bøker om?» Pappa Møkk ble så hissig at hårfletta hans strittet rett opp. Samtidig spratt klørne hans fram fra de digre klubbene av noen never.
Etterpå har vi skjønt at vi var innbakte idiot med hjernen bak-fram.
En av oss skulle ha svart ham at det bare var en fleip.
I stedet trodde vi at både folk, fe og monstre fortjener sannheten.
Så jeg fortsatte med å si at: «Otto i bøkene finnes bare oppe i hodene våre. Alt det fæle han har gjort har vi fantasert opp.»
«Din utakknemlige gurskemeie!» Nå hisset mora til Otto seg opp. Hun svingte den digre nesa si gjennom rommet som et balltre. Reidar dukket kjapt under stuebordet. Mens jeg bøyde meg bakover og unnslapp jeg å få den rett i hodet.
«Skjønner du hva vesle Otto har betydd for deg, din prompepute?» sa søsteren til Otto, Anne.
«Nei, jeg …» Men mer fikk jeg ikke svart. For i det samme dro storebroren til Otto, Jørgen, Reidar fram fra under bordet og holdt ham opp i været. Han så rett inn i øynene hans på armlengdes avstand.
«Hadde det ikke vært for Otto hadde dere ikke tjent en krone, dørgjøker!» sa Jørgen. «Uten ham hadde dere ikke solgt en eneste lusen bok.»
«Dere burde takke vesle Otto,» sa pappa Møkk.
«Vel …» begynte jeg.
Først da hadde jeg forstått hvor alvorlig dette var.
Men det er umulig å få sagt noe når en hel monsterfamilie hylskriker samtidig.
«Du er en betydningsløs, hjernedød dotte-illustratør,» ropte mamma Møkk til Reidar.
«Du skal takke broren vår!» ropte Jørgen og Anne i kor til meg.
«… eh takk …» klarte jeg å presse fram.
«Hør på ham! Han er ikke takknemlig nok,» sa Jørgen.
«Vi overlater dem til deg, vesle Otto,» sa Anne. «Vis ham hvordan vi behandler sånne slaskete tutter.»
«Med glede,» sa vesle Otto og smilte det grusomme smilet som tusenvis av lesere kjenner.
Deretter hang han oss opp ned på to kleshengere og tvang oss til å drikke tre kopper snørr. Med snerken og det hele. Og slikke koppen til slutt. Og si pent takk for mat og drikke.
Pluss at vi måtte skrive følgende annonse som de fleste sikkert har sett i alle landets aviser:
DIGER BEKLAGELSE Vi, Reidar Kjelsen og Jon Ewo, er duster og fjerter og farker! I årevis har vi påstått at fortellingene om Otto er våre påfunn. Sannheten er at vesle Otto er vår store inspirasjon. Uten han hadde vi vært telefonselgere, drosjesjåfører eller lærere. Vi hadde ikke solgt en eneste bok. O store vesle Otto, pudding-Kjelsen-Ewo, hyller deg! Vi bøyer oss i støvet for ditt geni. Takk for alt!
