En dag sitter det et enormt dyr utenfor vinduet mitt. Det er så stort og høyt at det blåser bort skyer langt der oppe i lufta. Kanskje det er et monster, siden så store dyr neppe finnes? Plutselig kikker det ned, og ser rett på meg. Først tenker jeg at det kommer til å spise meg. Eller kanskje løfter det bare et bein og så alt er over. Men det gjør ikke det. For dyret, eller hva det er, det snakker. Det prøver å si noe, men jeg skjønner ikke, for det snakker ikke som meg. Likevel skjønner jeg plutselig. Det forteller at det er for lite. Så lite at det ikke har fått bli med. Selv om det er så stort.
Nei, dette skjer jo ikke. Selvfølgelig gjør det ikke det. Men hva om det likevel gjør det? Da vil jeg at det skal være på en øy. En ganske øde øy. For hvordan har det enorme dyret, monsteret, kommet seg dit? Det ser ikke ut til å kunne fly eller svømme. Da må det kanskje komme fra bunnen av øya? Fra en grotte eller kanskje en vulkan?
Da jeg satt og tenkte på dette, var det påske. Hva var det med Påskeøya? Bortsett fra Thor Heyerdahl og de enorme hodene? Det er en vulkanøy i Stillehavet. To øyer, en stor og en liten, Rapa Nui og Rapa Iti. Nui og iti, fine ord som får bli med videre. Men jeg trenger en annen stillehavsøy, så jeg lager meg en egen med større vulkan enn Påskeøya har.
Ordet iti får meg til å tenke på filmen om E.T. og setningen E.T phone home. Dette dyret eller monsteret, det som er for lite til å bli med, hvor vil det egentlig? Hjem eller ut på oppdagelsesferd? Etterhvert tror jeg at dyret er et slags vulkandyr, dermed bør både hjem og oppdagelsesferd ha noe med vulkan å gjøre. Men hvilken vulkan, og hvor er den? Er det vulkanen på øya, en annen som ligger i nærheten av min øy eller ligger den kanskje rett og slett ute i verdensrommet?
Det kan uansett ikke handle om meg. Jeg får sende en annen til å finne ut av dyrets historie. En som er ganske uredd og som synes det er spennende med grotter og vulkaner. Jeg tror det er en – Lara. Og Laras foreldre, de var først arkeologer, siden ble de vulkanologer, som drar for å jobbe på vulkanen. Mamma og pappa sier Lara er for liten til å bli med opp på vulkanen, og idet de nettopp er kommet til bungalowen, kommer det en barnevakt som ikke snakker et ord norsk. Lara synes ikke dette er greit, faktisk er det fryktelig urettferdig at mamma og pappa får være sammen, mens hun selv må være alene.
Når natten kommer og barnevakten har sovnet, løper Lara av sted ut i jungelen. Hun vil til mamma og pappa. Og plutselig står han der, Iti, som er så stor at han blåser bort skyer langt der oppe i luften. «Et gisp fra Lara, ei grein som brekker, og det snur seg for å se. To lysende øyne i mørket, hodet på skakke, som om det vil si noe. Så begynner det å gå. Rett mot Lara.» Hvordan det går videre med Lara og Iti kan du lese om i Vulkanøya.
