Bare ett øyeblikk tar det å være barn.
Resten av livet er du voksen.
Men alltid, alltid er du menneske.
Jeg har lest mye fint, men ingenting blir noensinne så fint som det fineste jeg leste da jeg var barn. Kanskje fordi det var nytt og uprøvd og alle bøker var begynnelser. Kanskje fordi kritikeren i meg fikk fritt leide og var helt nådeløs hvis teksten ikke funka. En dårlig, eller aller verst, en kjedelig bok, kunne seile sin egen sjø, jeg var likeglad. Den stakkars uinteressante boka fikk aldri min oppmerksomhet igjen.
LES OGSÅ: Anmeldelse av En bror for mye på Barnebokkritikk.no
De gode barnebøkene
Et av privilegiene jeg hadde som barn, var at mora mi var bibliotekar. En dedikert, alltid lesende person. En som brant for gode bøker absolutt hele tida.
Og hun drassa med seg alt mellom himmel og jord hjem fra biblioteket. Blant alt som var uinteressant, leste vi også veldig gode bøker: Der var klassikerne til Astrid Lindgren, Roald Dahl, Ole Lund Kirkegaard, Prøysen og Tove Jansson. Der var Den hemmelige hagen, Det blåser på månen, Ole Brumm, Den uendelige historien, Skatteøya, Det suser i sivet og Alice i Eventyrland. Lasse Myrbergets Min umulige lillesøster leste jeg og venninna mi høyt for hverandre etter skolen et helt år, om igjen og om igjen mens vi skrek av latter.
Det er altså sånn at i den andre enden av den dørgende kjedelige barneboka, har vi den helt fantastiske barneboka. Den boka du aldri glemmer. Den du tar med deg resten av livet. Den du gir til barna dine. Og barnebarna. Boka du leser om igjen og om igjen.
Det er imidlertid ikke leserne der ute som skremmer meg mest. Det er det jeg selv som gjør. Linde ni år. Kritikeren fra helvete.
Man kan trygt si at det er ganske langt mellom toppen og bunnen her, så det er nok ikke så rart at jeg syns det er ganske skummelt å skrive for barn. Egentlig gjør det meg livredd.
Det er imidlertid ikke leserne der ute som skremmer meg mest. Det er det jeg selv som gjør.
Linde ni år.
Kritikeren fra helvete.
LES OGSÅ: Barn har ikke tid til å lese bøker som ikke virker.
Uenigheter
Likevel tok jeg sjansen i fjor en gang, og ga meg i kast med å skrive en roman for barn.
Linde ni år var veldig skeptisk. Hun la armene i kors og så opp på meg med rynke i panna.
– Jeg tror faktisk ikke du får det så veldig bra til, sa hun.
– Slapp av! sa jeg. – Det er bare en bok. Det kan ikke gå verre enn at den blir forferdelig dårlig, og da kan vi jo bare kaste den.
– Men du vet ingenting om barn og hvordan en god bok skal være, sa Linde ni år. – Du har rett og slett ikke peiling.
– Det vet vel ikke du noe om, sa jeg. Jeg kjente at jeg begynte å bli sur på denne veslevoksne skapningen. – Bare la meg arbeide i fred. Jeg har en plan, okei?
– Særlig du har en plan, sa hun. – Jeg kjenner deg. Jeg veit åssen du er.
Så snudde hun seg og gikk.
Jeg kikka etter ryggen til Linde ni år og prøvde å forstå hva hun hadde sagt.
Hva var det hun visste om Linde 47 år som jeg ikke visste?
Uten retning
Jeg begynte å skrive. Som alltid i starten av en tekst: På måfå. Rett inn i lalaland.
Rusla hit og dit uten å ane hvor noe skulle.
Jeg hadde ikke noen plan. Det var bare noe jeg hadde sagt for å virke troverdig.
Jeg skreiv på: Først en bokstav. Så en til. Så en setning. To setninger. Ti. Tjue. En side. Trallala.
Det handla om Sara på ni. En krise som oppsto. Et tap, en sorg som rammer en familie.
Hva var det Linde ni år snakka om? Hva var det hun mente med at jeg ikke hadde peiling?
Det var klart jeg hadde peiling. Toskete jentunge.
To sider. Fem sider.
En uinvitert guttunge
Plutselig dukka det opp en ny karakter i teksten, en viss Steinar på fem år. En fyr jeg ikke hadde den fjerneste anelse om at skulle være med. Men han dukka opp og han laga masse kødd og dro teksten i helt andre retninger. Han gjorde alt helt umulig. I tillegg syntes jeg synd på ham.
Det er ikke noe særlig godt tegn når man begynner å synes synd på karakterene sine. At man får klump i halsen og tenker at man skal redde dem.
Prosjektet begynte å bli ganske vanskelig.
Jeg kasta et blikk bort på Linde ni år. Hun sto for seg selv et stykke unna og så en annen vei mens hun lot som om hun var helt uinteressert i det jeg holdt på med. Hun plystra litt for sikkerhets skyld. Som for å overbevise meg om hvor bortreist jeg var.
Ja vel, tenkte jeg. Er det sånn vi skal ha det nå?
Greit!
Jeg skreiv videre.
Steinar bråkte og rota rundt inni teksten. Sara gikk til krig mot familien sin. Det var en krig hun måtte tape.
Delete!
Herregud, hva hadde jeg gjort mot hovedpersonen min? Dette kunne umulig reddes i land. Dette måtte gå galt. Det fantes ingen løsninger noe sted. Saras liv var ødelagt og det var min feil.
Det var da jeg begynte jeg å gi opp.
Jeg kjente hvordan teksten gled lenger og lenger bort. Den ble tåkete, nesten usynlig. Den ble langsom og uinteressant og skulle ingen steder.
Dette var ikke noe vits i. Linde ni år hadde rett: Jeg hadde ikke snev av peiling.
Men hva med Sara? Jeg likte Sara, jeg kunne ikke bare gå fra henne her, midt i sitt livs mest dramatiske øyeblikk?
Alvorlig talt: Jo! En romankarakter kan du gå fra. Ingen traumatiseres av det. Skriv noe annet. Skriv noe du mestrer. Drit i dette her!
Men hva med Sara? Og hva med Steinar? Stakkars Steinar. Og alle de andre i boka. Jeg kunne jo ikke bare etterlate dem i en uferdig tekst som kanonføde.
Hallo! Kanonføde for hvem? Er du helt fjern? Delete!
Delete? Men det kan jeg vel ikke gjøre?
Klart du kan! Delete, så er alt borte. Enkelt og greit.
Ja? Jo?
Delete så er alt borte?
Like lurt, sikkert. Gjør noe du kan.
Delete så er alt borte.
Enkelt og greit.
Fortelleren
Det var da jeg hørte noen som kremta bak meg. Jeg snudde meg.
Der sto Linde ni år.
Hun så rett på meg. Et bitte lite smil, nesten usynlig.
– Skjønte du det nå? sa hun.
– Skjønte jeg hva da? sa jeg.
Hun sukka høyt og himla med øynene.
– At det er jeg som må fortelle denne historien, sa hun. – Skjønte du det nå?
Så skreiv vi En bror for mye.
Bøker for livet
Begeistringen over god litteratur slutta ikke med barnebøkene. Linde ni år ble Linde ti og elleve og tolv, og helt umerkelig begynte bøkene jeg leste å endre seg. Det ble 80-tallet og Tove Nilsen skreiv Skyskraperengler, Lars Saabye ga ut Beatles. Begge er bøker som fikk meg til å få lyst til å lese andre ting. Det var en overgang som var utydelig, men den skjedde.
Først er du barn, og så plutselig leser du Kafka og Bjørneboe og har hørt om en fyr som heter Herman Hesse. Sånn er det.
Bare ett øyeblikk tar det å være barn.
Resten av livet er du voksen.
Men alltid, alltid er du menneske.
