Agnes-Margrethe Bjorvand (f. 1969) er universitetslektor ved Universitetet i Agder. Hun underviser blant annet i litteratur og litteraturformidling i barnehagelærerutdanningen og på etter- og videreutdanning for lærere og skolebibliotekarer. Hun har skrevet en rekke artikler om barne- og ungdomslitteratur, spesielt om bildebøker og Astrid Lindgrens forfatterskap, og har vært medredaktør for flere fagbøker. Nylig ble hun tildelt UiAs Utdanningspris på kr 100 000 for sin innsats ved universitet, både faglig og sosialt. Som vår kanskje fremste Astrid Lindgren-ekspert, er hun i høst aktuell med en kritikerrost biografi for barn om den store forfatteren. I boken, Astrid Lindgren, gir hun på en inspirerende måte kunnskap om personen, forfatteren, redaktøren og det engasjerte samfunns- og medmennesket Astrid Lindgren var. Gjennom fortellinger, sitater, faktaopplysninger og Lisa Aisatos vakre illustrasjoner blir vi kjent med en av verdens mest betydelige barnebokforfattere. Både Fædrelandsvennens Torborg Igland og Dagbladets Maya Troberg Djuve har gitt boken terningkast 6! Troberg Djuve skriver blant annet: «.. årets julegave til barna (…) bunnsolid og nydelig (…) bevegende, nesten litt magisk(e)..».
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Mitt «barndommens nattbord» var veldig fullt av bøker. Det er særlig to bøker jeg husker som magiske: Jul i Bakkebygrenda og Kajsa Krabat hjelper mormor. Begge bildebøker av Astrid Lindgren og Ilon Wikland. Jeg kunne alltid kjenne lukta av pepperkaker når jeg leste om julefeiringen i Bakkebygrenda, og jeg var dypt fascinert av hvordan Kajsa Krabat kunne lage ordentlige sukkertøy og etterpå få lov til å selge dem på torvet – helt alene, selv om hun var et lite barn.
Da jeg ble eldre var jeg veldig glad i serier. Det deilige med serier er jo at det tar lang tid før det er slutt. Når du er ferdig med ei bok, vet du at du straks kan plukke opp neste og bare fortsette og fortsette. Jeg leste hestebøkene om Britta og Silver (og drømte selvsagt om egen hest) og Frøken Detektiv og Hardy-guttene og Fem-bøkene og Lykkebarna og Bobsey-barna – og Historien om-bøkene og egentlig alle spennende serier jeg kunne komme over.
Det er sant som Astrid Lindgren har sagt: «Dersom man liker å lese, trenger man aldri å kjede seg.» Jeg kan egentlig aldri huske at jeg kjedet meg som barn – og sånn er det fortsatt. Og også som voksen må jeg ha en bunke med bøker på nattbordet. Jeg er helt nødt til å vite at det ligger ei bok klar når jeg er ferdig med den boka jeg leser for øyeblikket.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Ja, jeg var et privilegert barn med to lesende foreldre. Jeg ble lest for hver kveld helt til jeg ble så stor at jeg foretrakk å lese på egenhånd. Den første boka jeg kan huske var ei nokså glorete bildebok med tittelen Lurve Lam – en antakelig nokså kommersiell sak uten opplysninger om verken forfatter eller illustratør. Men da jeg var rundt tre år, ELSKET jeg den boka. Den var så herlig sørgelig, og jeg gråt hver gang vi leste, og i neste øyeblikk ville jeg at mamma eller pappa skulle lese den om igjen. Den handlet om det lille lammet Lurve Lam som ikke hadde noen å leke med. Og mens han jaktet på noen å leke med, rotet han seg langt vekk fra moren sin og måtte sove ute i den mørke natta – helt alene! «Stakkars lille Lurve Lam, det er veldig synd på ham!» sto det, og det var på dette stedet i boka jeg alltid begynte å gråte.
Foreldrene mine leste også alt som kom ut av bokklubbøker, og selvsagt alle Anne-Cath. Vestlys bøker. Jeg husker at jeg i Vestlys forfatterskap likte aller best bøkene om Aurora og Sokrates og bøkene om Mormor og de åtte ungene. Jeg hadde nok en intens drøm om å få min egen hest, for den scenen jeg likte aller best i Anne-Cath. Vestlys bøker er da Marte plutselig dukker opp på en hvit hest. Jeg tror det er i boka Marte og mormor og mormor og Morten.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg bruker veldig mye av arbeidstida og fritida mi på Astrid Lindgrens forfatterskap, så da er det jo litt gøy å se tilbake på barndommens lesning og tenke at det kanskje er en direkte link mellom de bøkene foreldrene mine leste for meg og det jeg jobber med i dag. Da jeg jobbet med biografien Astrid Lindgren (Cappelen Damm 2015) var jeg uten tvil direkte inspirert av hennes forfatterskap og holdning til barnelesere. Spesielt i planleggingsfasen, før verdens beste illustratør, Lisa Aisato, kom inn i bildet. Å planlegge ei bok er en kompleks prosess. Du skal på en måte bygge opp et verk som skal være gjennomtenkt fra første til siste side.
I planleggingsfasen tenkte jeg mye på hvordan Astrid Lindgren selv har henvendt seg til sine lesere, og derfor bestemte jeg meg for at jeg skal være modig. Jeg skal tørre å ta opp noen av de vanskelige tingene i Astrid Lindgrens liv, men jeg skal bruke ord som barn forstår. Dette med å skrive om vanskelige temaer og å bruke enkle ord, var jo noe Astrid Lindgren selv jobbet etter. Jeg tenkte også at jeg skal tørre å henvende meg direkte til barneleseren – stille noen spørsmål, men ikke gi alle svarene. Det skal være plass til leserens egne tanker og fantasi, det har vært viktig for meg.
I arbeidet med Astrid Lindgren-biografien tenkte jeg i tillegg mye på det jeg selv har erfart som barn og som voksen litteraturformidler når det gjelder hva som skaper leseglede. Siden jeg skulle skrive en biografi, hentet jeg faktisk fram noen av de gamle Historien om-bøkene. Som voksen var jeg nysgjerrig på hvorfor barn synes det kan være spennende å lese om for eksempel voksne forfattere og komponister og oppfinnere. Er ikke det egentlig litt merkelig? Eller kanskje ikke? Dette er jo bøker som formidler at det umulige er mulig. Marie Curie kunne bli professor i fysikk, og Ludwig van Beethoven kunne komponere musikk selv om han var døv. Og forsatsene! De var fantastiske. Der var det tegninger og noen få ord som oppsummerte hele hovedpersonens liv på en måte som trigget min leselyst. Jeg har alltid likt bøker som utnytter bokmediet til fulle og ikke bare lar forsats og baksats være hvite ark, så da tenkte jeg at «sånn skal det være i min bok». Og sånn har det heldigvis blitt i Astrid Lindgren-biografien, takket være Lisa Aisato.
Jeg har egentlig aldri blitt ferdig med barndommens leseglede. I Norge er vi så utrolig heldige som har noen av verdens flotteste forfattere og illustratører, kanskje særlig når det gjelder bildebøker. Der er Norge helt i verdenstoppen. Vår identitet som lesere skapes tidlig, tror jeg, og derfor er også barnelitteraturen den aller viktigste litteraturen. Har du aldri lest eller blitt lest for som barn, ja, da skal det litt mer til før du blir en lesende voksen.
