Alf Kjetil Walgermo (f. 1977) er kulturredaktør i avisen Vårt Land. Han har gitt ut to barnebøker og to ungdomsromaner på vakkert nynorsk: Keegan og sjiraffen (2007), Mor og far i himmelen (2009), Mitt bankande hjarte (2011) og den helt nye Kjære søster (2014). Mitt bankande hjarte er blitt en internasjonal suksess og er foreløpig solgt til hele sju land. Alf Kjetil har også levert bidrag til flere antologier, og i 2012 mottok han Bokhandelens barnebokstipend.
Som flere av forfatterens tidligere utgivelser, tar også Kjære søster opp temaet død, sorg og savn. Vi møter Eli Anne, som mister sin lillesøster Amalie, og i sorgen begynner å skrive til Amalie på hennes Facebook-vegg; et økende fenomen i vår tid. Eli Anne skal snart ta endelig avskjed, men utsetter stadig å ta det siste steget. Profilen til den døde lillesøsteren blir ikke bare en minnebok, men også en slags forlengelse av hennes liv. Dette er en tankevekkende fortelling med en aktuell tematikk, som ikke bare rommer anger, sorg og skam, men også livskraft og glede. Og den gir et interessant «portrett» av et søskenforhold på godt og vondt. At musikk også har en plass i romanen, gir den et ekstra lag og løft. Jon Terje Grønli i Gjengangeren beskriver Kjære søster slik:
«Her finnes en ekte sannhet uten noen form for forkledning (…) et dypdykk i et nært og kjært forhold mellom to søsken – en ærlig kjærlighetserklæring formet som en avskjed.»
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Barndommens nattbord var fra tidlig alder preget av Bibelen og Donald Duck. Jeg husker at jeg startet friskt på 1. Mosebok, som gjorde sterkt inntrykk, for deretter å kjøre meg fast et stykke ut i 2. eller 3. Mosebok. Blant barndommens sterke Donald-opplevelser må selvfølgelig Eggmysteriet nevnes, en Carl Barks-klassiker av de virkelig store. Jeg tror nok at verken Bibelen eller Donald gjorde meg særlig firkantet i hodet. Etter hvert flommet nattbordet over både av bokklubbøker, biblioteksbøker og håndskrevne bøker jeg hadde laget selv. Jeg rappet også romaner fra bokhyllene i stua. Dermed kunne det ligge både vampyrbøker, Astrid Lindgren og Johannes Heggland (!) på nattbordet. Lindgrens Brødrene Løvehjerte var en av bøkene som gjorde særlig inntrykk. Det gjorde også Aimée Sommerfelts Veien til Agra.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg ble mye lest for som barn. Etter hvert fulgte jeg nøye med på teksten selv, og grep resolutt inn dersom foreldrene mine skulle finne på hoppe over en setning for å komme raskere fram til leggetid. Jeg vil gjerne sende en varm takk til mamma og pappa, som tross alt holdt ut gjennom alle disse årene med høytlesing på sengekanten. Det var av stor verdi. En av de sterkeste opplevelsene jeg kan huske, var da mamma leste Hector Malots Frendeløs for meg. Fortellingen om den foreldreløse fattiggutten Remi rystet et ungt barnesinn.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg er helt sikkert på at møtene jeg fikk med bøker i ung alder dannet mye av grunnlaget for at jeg ble et lesende og skrivende menneske. Kanskje er det derfor jeg også har skrevet flere barne- og ungdomsbøker selv. Som det ofte blir påpekt: Barn og unge er de viktigste leserne. Om jeg kan bidra til å holde oppe interessen for litteratur blant «halve kongeriket», er det en oppgave som er svært meningsfull.
