Anna Fiske (f. 1964 i Sverige) er illustratør, forfatter og tegneserieskaper, bosatt i Oslo. Hun står bak en rekke bildebøker og tegneserier, både med egne tekster, og som illustratør for andre forfattere. Lekne, særegne strektegninger og kreativ nyskapning har gitt henne flere høythengende priser og utmerkelser, blant annet Årets vakreste bok, Visuelt, Kulturdepartementets tegneseriepris, Bokkunstprisen og Rasmus Løland litteraturstipend. Tidligere i år ble Anna tildelt Kulturdepartementets illustrasjonspris. I august kommer hun med nok en fargerik, humoristisk og original bildebok, nemlig Hemmelige hytter. Dette er en bok om behovet for av og til å være alene – med sine hytter, og så bli forstyrret av en venn, som slett ikke er noen bestevenn, men gjerne vil være med..
Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Mine første bøker var bøkene om Lilla Anna och Långa farbrorn av Inger og Lasse Sandberg. Ettersom Anna var hovudpersonen trodde jeg som toåring at alle bøker handlet om meg, Anna.Det gjorde at jeg fikk et dypt og personlig forhold til dem. Da jeg ble eldre og slet med lese- og skrivevansker, ble illustrasjonene i bøkene viktige som litterære opplevelser. Jeg elsket Richard Scarrys bøker med alle detaljene jeg kunne fordype meg i; en gave gjemt i boken, bare til meg. Pippi Långstrump med Ingrid Vang Nymans illustrasjoner skapte lekenhet og en tanke om at alt i livet er mulig, også å løfte en hest. Tove Janssons bøker har vært en eksistensiell nødvendighet, spesielt i ungdommen da en stor sjenanse over egen eksistens kom over meg. Da kunne jeg finne aksept i Mumindalen, der alle med største selvfølgelighet hadde sine egne klare og tydelige personligheter.
Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Mor kjøpte mange billedbøker, nye billedbøker og det gjør hun fortsatt. Huset var fullt av bøker, tykke og tynne. Mange av bøkene handlet om natur, ettersom mor og far var naturfaglærere; bøker med flotte og spennende bilder. Min kompis Agda, som vasket hjemme hos oss, og jeg, leste Donald sammen. Vi lo av de samme tingene, som om vi var jevngamle, selv om hun var 60 år eldre en meg. Sånn var det med mor og far også. Når vi leste oppsto en nærhet som om vi ble ett; det var bare oss og boka. Nå er jeg voksen selv, og det å gå på oppdagelsesferd i en bok sammen med et eller flere barn, er å få en egen dypere opplevelse av den. En bok modnes og utvikles videre sammen med sine lesere.
Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Jeg hadde ikke vært den jeg er, verken som menneske, forfatter eller illustratør uten min barndoms bøker. De skapte en indre verden for meg, en verden av fantasi og muligheter, en forståelse av alle boblende følelser som fòr rundt i en liten kropp. Mine erfaringer med lesevansker har også tatt meg dypere inn i illustrasjonenes magi; bildet som en egen fortelling, små detaljer som er en gave til dem som finner dem. Jeg kan oppleve meg selv like intenst oppslukt og borte fra verden av å skrive og tegne i dag, som da jeg var barn og leste og kikket i min barndoms bøker.
