Bjørn Arild Ersland (f. 1965) har skrevet en rekke bøker for barn. Både fagbøker, bildebøker og lettlestbøker. I 2009 fikk han Skolebibliotekarprisen for sitt samlede forfatterskap av barne- og ungdomsbøker. I 2017 ble han tildelt Kulturdepartementets 10-årige arbeidsstipend. En ære! Nylig utga han bok nummer 23, Naboen er en heks, med illustrasjoner av Lene Ask. Boken har et klassisk preg. Den sanser og ser gjennom barnets øyne og vet noe de voksne ikke vet.. Naboen jobber nemlig som heks. Hun er over hundre år, likner en inntørket drue og koker suppe på alt hun kommer over. Den som drikker suppa hennes er dødsens – og det må aldri, aldri skje..
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Da jeg var liten likte jeg spesielt godt fortellingene om Tom Sawyer. Jeg følte at jeg var kompis med Hukleberry Finn og var enormt fascinert av denne fantastiske leken som de drev på med rundt den store elven som sakte gled forbi. Jeg drømte om de utrolige mulighetene som lå i å legge ut på en reise langs en gigantisk flod. Jeg lengtet etter å kunne slynge meg fra trærne og ut i vannet og være sammen med en så fantastisk gutt som Huk Finn.
Jeg tror Tom Sawyer var min første helt, og det var mye fra bøkene jeg forsøkte å kopiere. Spesielt dette med å leke i vannkanten og bygge flåter. Jeg elsket det fine med å være ute i naturen og kikke på skyene. Så jeg likte ekstremt godt å se de filmene som ble laget med utgangspunkt i bøkene. Da opplevde jeg noe av det fineste som kunne skje. Folk mente at jeg liknet på gutten som spilte Tom Sawyer. Stadig fikk jeg høre at vi var kliss like. Akkurat de kommentarene der tror jeg er de jeg liker aller best fra oppveksten.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Ja, mine foreldre leste for min bror og meg hver kveld. Jeg elsket å sitte tett inntil moren eller faren min og høre dem lese. Da var det min fars favoritter som ble lest. Robinson Cruso var nesten like spennende som Tom Sawyer. Skatten på Sjørøverøya var så skummel at det egentlig bare var min bror som fikk høre, men jeg snek meg til og fikk den med meg jeg også.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg klarer ikke å se en direkte sammenheng der. Jeg leste aldri bøker selv. Høytlesingen som mine foreldre drev med handlet ikke så veldig mye om bøker, men om det fine med å være sammen med en voksen og høre en spennende fortelling. Som barn og ungdom var jeg aldri nysgjerrig på å begynne å lese selv. Da jeg var blitt så stor at mine foreldre sluttet å lese for meg, var det egentlig slutt på mitt forhold til bøker. Jeg ble ikke interessert i bøker igjen før jeg var voksen. Da oppdaget jeg at det å være forfatter kanskje kunne være verdens fineste jobb. Så jeg hadde flaks da jeg oppdaget at jeg på toppen av alt kunne skrive. I mellomtiden hadde jeg gått på universitetet. Der hadde jeg fått et inntrykk av at det var de folkene som kan alle de fine ordene som kan bli forfattere. Jeg hørte begreper som narrativt og modale hjelpeverb. Jeg var sikker på at man måtte beherske slike ord for å kunne skrive. Men der tok jeg jo grundig feil.
Som barn og ungdom surret jeg rundt med andre ting enn bøker. Jeg likte å finne ting, og jeg likte å gå turer i skogen. Om sommeren var jeg mye på hytta og ute i båten. Jeg tror jeg var et ganske nysgjerrig barn, og det er den nysgjerrigheten som nå er motoren i skrivingen min. Jobben som forfatter har gjort meg nysgjerrig på bøker også. Det er sjelden at jeg klarer å lese en hel bok, men jeg følger ganske godt med på hva som rører seg. Dessuten har jeg lest halvparten av veldig mange bøker. Det gjør at jeg klarer meg helt greit når jeg en sjelden gang havner på en fest med andre som har skriving som jobb.
Heldigvis har jeg tatt vare på den fine samlingen jeg bygde opp mens kompisene mine satt inne og leste. Samlingen har jeg i voksen alder sytematisert og vurderer å legge opplysninger om tingene inn i et Excel-ark. Favorittingen fra samlingen er det tørket med dopapir jeg tok med meg fra terminalbygningen da jeg kjørte med luftebåten som traffikerte Den engelske kanal.
