Iben Sandemose
Fiat og farmor og den hvite løven Da du forsvant. Da du forsvant Klipp opp 2016,
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Tre bøker jeg husker godt var Inger Hagerups SÅ RART, André Bjerkes MOROVERS og den danske KATTEN MED DE BLÅ ØYNENE av Egon Mathiesen. Historien og tegningene var selvsagt fine, men det beste var… inni sto det: ROMAN. Min første roman. Men den som gjorde sterkest og varig inntrykk, var boken til Caryl Chessman som satt på dødscelle og ventet på den elektriske stol. Jeg var kanskje 11-12 og leste den i filler, og tegnet utallige varianter av elektriske stoler. Huset var proppfullt av bøker i alle varianter, deriblant en mengde fra siste verdenkrig om konsentrasjonsleire, Grini, flukt og fangenskap. Det var disse jeg kastet meg over og gjør det fremdeles.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg kan ikke huske jeg noen gang satt på et fang og ble lest for. Men jeg satt ofte på fang for å bli klemt. Bøker leste vi hver for oss og det var helt fint. Moren min hadde en spesiell, fantastisk evne til å fortelle historier som hun sugde rett ut av luften. De hadde utallige kapitler og var herlig uforutsigbare.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg tror bøkene fra krigen har betydd og betyr stadig mye i forhold til det jeg gjør. Ikke selve djevelskapen, men overlevelsesevnen. Å lese om mennesker som finner glede, kjærlighet, er omtenksomme og utholdende i de mest uhyggelige omgivelser og situasjoner virker livgivende på meg. Når mitt liv kjennes sørpete, blir det så smått i forhold. Det er deilig å få påminnelser om styrken som finns inni meg. Kan DE, kan jeg.
