Lars Mæhle (f. 1971) har skrevet en rekke bøker for barn, både skjønnlitteratur og sakprosa, og er veldig glad i sjokoladepudding. Han debuterte i 2002 med Keeperen til Tunisia, og har senere utgitt nærmere 30 bøker, blant annet fotballserien om Knoterud FK. For fantasyromanen Landet under isen (2009) mottok han Kulturdepartementets litteraturpris og UPrisen. Boken ble også nominert til Brageprisen. Keeper’n til Liverpool, som kom ut i 2010, ble en stor suksess og er også filmatisert. Sammen med medforfatter Christian Hovden Bloom, er Lars nå i gang med en ny serie for barn mellom 8-12 år, der krimteamet Siri & Max er de store heltene. Siri og Max er begge 12 år og bor i småbyen Heimvik. Av og til hjelper de Siris lettskremte bestefar, lensmann Winston Indregård, med å løse kriminalsaker. Siri er tøff og modig, Max er forsiktig og smart. Sammen er de dynamitt! Den første boken i serien har fått tittelen Skoddefyrstens hevn, der et innbrudd som ryster den idylliske småbyen krever de to heltenes oppmerksomhet og innsats. Serien om Siri & Max har fått en egen hjemmeside. Og Lars har egen nettside som er verdt et besøk.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Da jeg var liten, meldte pappa meg og søstera mi inn i to bokklubber for barn, 1) den «vanlige» bokklubben og 2) klubben med lettlestbøker fra Disney. Sistnevnte var gjerne lettere omskrivninger av kjente eventyr, særlig Brødrene Grimm, tror jeg. Så min barndoms bøker bærer preg av det. Jeg husker også at jeg var veldig glad i å lese tegneserier, Donald, Sølvpilen, Tarzan og Supermann. (Jeg var også medlem i den såkalte superklubben, som sistnevnte tegneserie tilbød medlemskap i.) Av enkeltbøker som dukker opp i minnet, kan jeg trekke fram Halfdan Rasmussen: Trippe-Trapp-Trappestein, en herlig nynorsk gjendiktning av den danske ordkunstneren.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Ja, pappa var flink til å lese for oss. Han jobbet da som lærer og var av den typen foreldre som likte å leke med barn, noe jeg er svært glad for. På den tida var det faktisk ganske uvanlig, voksne og barn skulle liksom av en eller annen grunn holde på i to ulike verdener. Voksne har godt av å tenke som barn, de også! Når jeg la meg, hadde vi imidlertid et annet rituale, å synge en sang fra sangboka til Mads Berg. Jeg valgte alltid Kråkevisa, siden den har godt og vel 20 vers.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Helt klart veldig mye. Om du får porten til fantasiens rike åpnet som barn, former det måten du ser og tenker om verden på for godt.
