Svein Nyhus (f. 1962) er en svært anerkjent tegner, barnebokillustratør og -forfatter. Mange knytter ham til samarbeidet med sin forfatterkone, Gro Dahle. Deres kritikerroste bildebøker, som Sinna mann, Snill og Håret til mamma tar opp krevende og vonde problemstillinger; omsorgssvikt i vid forstand, ofte ikledd fabelens både tekstlige og visuelle symbolikk og uttrykk. Akvarium (2014) som er parets siste utgivelse sammen, er nylig nominert til Kritikerprisen i klassen for beste barne- og ungdomsbok.
Svein har mottatt og vært nominert til både norske og internasjonale priser, alene og sammen med Gro. Han kan skilte med alt fra Brageprisen til flere tildelinger av prisen Årets vakreste bildebok og Bokkunstprisen. I fjor mottok Svein og tvillingbror Egil Teskjekjerringprisen2013«for sitt virke som tegnere og forfattere både i bokform og på veien med forestillinger for barn gjennom mange år».
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Nei. Mamma lånte riktignok bildebøker på bibliotekfilialen der vi bodde, og jeg husker så vidt Tore med tippen, ei amerikansk bok som Prøysen oversatte for Tiden forlag, men for meg var tegneserier, TV og tvillingbror mye viktigere enn bøker. Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig, og øynene mine har sett og sett og sett. Men jeg har altså lest forbausende lite. Selv om jeg elska å dra på biblioteket sjøl, uten voksne. Ja, broren min og jeg smugkikka på bildene i «Den store krigen» da vi var fem. Det var tøft og spennende. Og skolebiblioteket hadde rare bøker med tegninger som var enda finere enn i Donald. Ikke bare sånn «Reidar Johan Berle-kunst» som i lesebøkene, med tegninger der fargene ikke var innafor strekene en gang. Jeg gråt forresten av ei bok for første gang da vi gikk på ungdomsskolen. Da ble vi tvunget til å lese De vergeløse av Gabriel Scott. Men da var jeg ingen smågutt lenger.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Nei. Selv om mamma amma tvillingbroren min Egil og meg på likt – vi lå ved hver vår pupp, husker jeg aldri at vi satt på fanget og leste bøker sammen. Heller ingen voksne på sengekanten, tror jeg. Jeg husker imidlertid at vi lå på et teppe i hagen og leste Donald! Mamma i midten, brødrene mine og jeg på sidene og på tvers. En av familiehistoriene våre handler nettopp om mamma som dupper av fra lesinga i sommervarmen – og våkner brått og oppdager at alle småguttene hennes har løpt sin vei. Tynne, brune kropper og bare føtter i full fres videre i livet på kryss og tvers i den knallgrønne kløverenga. Donald var altså min bibel. Og Petter Smart, oppfinneren i universet, var et ideal. Ellers er jeg veldig for sengesamling og høytlesning. Da barna våre var små, var det dagens høydepunkt å få lese for og med dem, tulle og tøyse og rulle og dele, alle sammen i den store senga. Veldig, veldig hyggelig!
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Jeg er usikker. Skjønnlitteraturen smøyg seg inn mer indirekte, via TV og skole. Men alt preger og påvirker oss, selvsagt. Så også mitt bokfattige barndomshjem har bidratt med sitt. Verden var, og er, full av tusener på tusener av historier. De aller fleste bobler og putrer utenfor bøkene. Det er bare å se etter. En periode var jeg lei meg for, og skikkelig flau over, at jeg aldri lærte å lese fort nok til å bare sluke bøker. Jeg var nok for ukonsentrert. Derfor har jeg siden heller aldri fått ta ordentlig del i den bokskatten andre skryter av. Nå driter jeg i det. Jeg innbiller meg at det lille, kjempestore livet mitt er rikt nok likevel. Dessuten renner TV over av fortellinger. Ja, film er familielykken her. Og bøker, faktisk. Enten det er Gro som leser og leser og leser for de voksne barna våre, eller jeg som drukner øynene i leksikon og bildebøker.
