Stian Hole (f. 1969) er en prisbelønt illustratør og forfatter. Han står bak en rekke særpregede bokomslag og har en betydelig egen bokproduksjon; bøker som er solgt til en rekke land. Han kan blant annet smykke seg med Kulturdepartementets debutant- og bildebokpriser, to Bragepriser og Nordisk barnebokpris. For boken Garmanns sommer (2006), som Aftenpostens Mette Hofsødegaard har beskrevet som et «sanselig mesterverk», har han høstet prestisjetunge internasjonale priser: Bologna Ragazzi Award (2007), Prix Sorcière, Frankrike (2008), Notable Children’s Books, USA (2009), Ezra Jack Keats New Author Award, New York (2009), Deutscher Jugendliteraturpreis (2010) og Italian Premio Andersen (2012).
Stian er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han er gift, har tre barn og bor i Oslo. I 2005 debuterte han med bildeboken Den gamle mannen og hvalen. Nå er han ute med sin syvende bok, Morkels alfabet, en fortelling om fugler, og om å ønske seg en venn. Vi møter Anna som lurer på hvem som legger ut lapper med ord på jordet. Neste dag står det «Morkel» på lappen. Morkel har en hytte i skogen og Anna finner ham. Begge er opptatt av ord og bokstaver. Alle har sitt eget alfabet, tenker Anna.. Morkel kan mye om fugler, men en dag er han borte, som en trekkfugl. Kanskje kommer han tilbake til våren?
Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Jeg leste flest såkalte voksenbøker da jeg var barn. Nå som jeg er voksen leser jeg flest barnebøker. Det er en av flere ting som skjer i motsatt rekkefølge i livet mitt. Kanskje er det derfor jeg ikke liker at bøker puttes i for trange aldersgrupper. En av storebrødrene mine var medlem av Bokklubben, og jeg lånte bøkene fra hylla hans. Jeg husker alle de vakre bokforsidene, de var små vinduer inn til en annen verden. Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, Mrs. Dalloway, Sult, Beatles, Bly, The Great Gatsby, 1984, Prosessen og Isslottet er noen av bøkene jeg husker godt, og som jeg vender tilbake til nå og da. Om ikke annet så bare for å kjenne dem litt i hendene, holde meg fast, si takk for sist.
Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Jeg blir ofte spurt om det. Jo, moren min leste for meg før jeg sovnet. Jeg husker hvordan den rolige stemmen hennes kjentes, lyden som dirret og summet gjennom pysjen og inn i kroppen når hun lå ved siden av meg. Som en vuggesang. Men jeg husker ikke hva det var hun leste. Er ikke det rart?
Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Det er et godt spørsmål, men ikke så lett å svare på. Jeg tror de satte meg på sporet. Andres fortellinger har betydd og betyr mye for tankene og drømmene mine. Jeg tror kanskje de første leseopplevelsene vekket en sult i meg. En lengsel? Noe mer også, en følelse av å ikke være alene? Det er ikke så enkelt å sette ord på, men det skjer noe fint inni meg når jeg leser. Som om jeg glemmer meg selv, samtidig som minnene, sansene og følelsene kjennes årvåkne og nære.
